I skyggen av Toscana

Italia er ensbetydende med Toscana for mange nordmenn. Bare klangen av navnet kan være nok til at man får vann i munnen og drømmer seg tilbake til varme, sol fylte dager på smale veier som slynger seg gjennom landskap av sypresser og olivenlunder. Men det er ingen grunn til å stoppe ved fylkesgrensa til Emila-Romagna. Tvert i mot. Bare en drøy times biltur fra vakre Firenze ligger den mer rampete lillesøstra Bologna. Med sitt velbevarte historiske sentrum, yrende studentliv, kilometer på kilometer av bueganger og omgitt av frodige, grønne åser. Bykjernen med sine uttallige smale, snirklete gater er uoversiktlig ved første møte. Etter et år med uttallige opphold i byen strekker jeg ut en hånd og hjelper deg å knekke Bologna koden. Byen en tysker i Marrakech treffende beskrev som en ”godt bevart hemmelighet”.

En time fra fjellet, en time fra sjøen

30 minutter nord for Firenze, to timer sør for Venezia og en time sørøst for Milano. I togtid. Bologna ligger midt i smørøyet. Og det hevdes at den er bedre enn andre byer i verden. At den tar vare på deg, beskytter deg skjemmer deg bort og derfor greier du ikke å gi slipp. Innbyggertallet har derfor steget til 400 000 og gjør Bologna til Italias befolkningsmessig syvende største kommune.

Likevel hevdes det at alle fra Bologna kjenner hverandre. Ved ethvert nytt møte er spørsmålet: ”Hvilken skole har du gått på?” obligatorisk. Deretter ”Mener du det?! Da kjenner du Bonetti?” Om vedkommende ikke kjenner akkurat Bonetti, fortsetter en til man har funnet en felles bekjent. Denne tradisjonen førte til teorien om ”en grads separasjon”. At det bare er et ledd mellom deg og en du kjenner i Bologna. Men er Bologna en by for turister også? Noe mer enn en togstasjon? Absolutt.

De to tårn

Midt i byen ligger ”le due torri” (de to tårn), landemerker og symboler på byen, og derfor begynner vi her. For å få et godt oversiktsbilde. Høyest ruver Asinelli med sine drøye 97 meter, mens Garisenda er 48 meter og skjevere en tårnet i Pisa. Når de ble bygget i Middelalderen var de to av byens 180 tårn. I dag står kun 20 igjen. Navnene har man antatt ble gitt etter familiene som bygde dem med den hensikt å kunne forsvare og beskytte seg, men også som et symbol på makt. De to tårnene er plassert i krysningen mellom de fem hovedgatene som leder inn fra portene i den nå tapte bymuren.

Det høyeste tårnet er åpent for publikum og når du når toppen etter 498 trappetrinn har du 360 graders panorama utsikt over byen. En real utfordring om du har høydeskrekk. Jeg hadde forestilt meg en smal klaustrofobisk trappegang, men i stedet åpnet deg seg et åpent rom med smale, gamle, nedslitte trapper inntil veggene. En mager trøst er et lavt gelender og 4 etasjedelere slik at du slipper å se rett ned mens du beveger deg opp og ned hundre meter. Som nordmann med sans for HMS dukker det kjedelige spørsmålet ”men kan dette være lov?” uunngåelig opp.  Men italienerne er tradisjonelt sett ikke regelryttere. Noe statsminister Berlusconi kan sies å være et godt eksempel på. Vel oppe har man en fantastisk utsikt over byen og områdene rundt, de såkalte ”colli”, eller ”åsene” rundt byen. Så da er det bare å puste godt, slå seg på låra og tenke at dette skal jeg greie. Ned kommer man uansett.

Piazza Maggiore og Santo Stefano

Som utgangspunkt for det historiske sentrum ligger Piazza Maggiore med en betydelig utstrekning, hele 115 meter lang og 60 meter bred. Piazzaen ble påbegynt i det 13. århundret ettersom byen hadde behov for markedsplass. I dag har plassen kafébord, er utendørs kino om sommeren og fungerer som samlingssted ved demonstrasjoner. For byen har alltid vært en stolthet og grunnmur for venstresiden i italiensk politikk og var styrt av deres ordførere sammenhengende fra 1945 - 99. Da Virgino Merola fra Partito Democratico under et intervju i valgkampen nylig uttalte at ”jeg håper Bologna igjen rykker opp i Serie A”, utløste det ilter debatt i alle medier. Kan en italiener som ikke vet at byens fotballag spiller i Serie A bli ordfører? Ja, svarte likevel 50 % av byens velgere, vi vil styres av venstresiden og plasserte dermed Merola ved roret for de neste fire årene.

Og en av piazzaens kortsider avgrenses av nettopp rådhuset, eller Palazzo Communale. Her finner man også kommunens kunstsamlinger og Museo Morandi. Maleren Giorgio Morandi (1894- 1964) levde hele sitt liv i Bologna og er ansett som en av 1900-tallets viktigste italienske kunstnere. Rådhuset flankeres av en fontene med en gigantisk statue av Neptun, den romerske havguden. Et populært møtested for bolognesere. Videre omringes piazzaen av Palazzo del Podestà, med turistinformasjon, og ikke minst basilikaen San Petronio.  Navnet stammer fra byens skytshelgen, og den er den største og mest majestetiske kirken i Bologna. Med sin grove fasade og ruvende mål på 132 ganger 66 meter er den Europas sjette største kirke. Men som i andre italienske byer er basilikaen bare en av uttallige kirker. I den katolske kirkens vugge oppgir imidlertid stadig færre at de går til messe, per i dag betyr det 33%. Et tall som sannsynligvis er lavere om man teller antall som faktisk er til stede og under landsgjennomsnittet i tradisjonsrike ”røde” Bologna.

Skal jeg velge meg en, velger jeg meg Santo Stefano som er et kompleks av 7 kirker. Bygningene danner en sammenhengende masse og en kan vandre fritt rundt fra mørke kirkerom til lyse utendørs portrom. Det vakre kirkerommet ble knyttet opp mot nåtiden i vinter da den japanske samtidskunstneren Schozo Shimamoto stilte ut sine verker her. Verker i sterke primær farger, maling helt utover stoler og lerreter i kontrast til de duse fargene på kirkeveggene. Som så ofte i Bologna, kontrasten mellom nåtid og fortid. De glidende overgangene mellom en populasjon i aldring og studentene som preger bybildet. Fra den eldre fyren som tilbringer dagene med å observere og kontrollere det som skjer, kalt ”umarells” på lokal dialekt, som høflig, men bestemt forklarer deg ”at denne kirken kan du ikke ta bilde av” til studenten med dreads og tatoverte armer som drikker øl på en trapp ved Piazza Verdi.

Den alternative universitetsbyen

For rundt Pizza Maggiore spinner det historiske sentrum seg ut som et edderkopp av smale gater avbrutt av hovedgatene som springer ut fra de to tårn. Og i en av disse, Via Zamboni, møter du studentene. Nyutdanna med laurbærkranser på hodet, omringet av venner og familie med flasker med musserende. En slags forsinka russefeiring. I miniformat. Veggene på de gamle veggene til fakultetene er tagge med anti-kapitalistiske slagord. Protestbannere mot regjeringens politikk males. For deg som har vært på rundtur i Toscana, tatt en helgetur til Milano eller feiret påsken i Roma, alt i alt har absorbert det raffinerte, rustikke og sofistikerte Italia. Preget av kvinner med store solbriller, tunge gullsmykker og nette timeglass figurer. Tilsynelatende fulle av selvsikkerhet og en misunnelsesverdig eleganse. Akkompagnert av menn i nystrøkne skjorte med selvsikker knekk i nakken og en sigarillo dandert i munnviken. Ja, selvfølgelig finner du alt sammen i Bologna, men du finner noe mer, noe nytt. Takket være universitetet.


Alma Mater, universitetet i Bologna, er det eldste universitetet i den vestlige verden. Og har kapasiteter som forfatteren Umberto Eco ansatt som professor. Det ble grunnlagt så langt tilbake som i 1088. I dag er det 83 000 studenter innskrevet ved de 23 fakultetene. Unge italienere som må flytte hjemmefra og unngår definisjonen ”bamboccioni” eller ”store barn”. For i Italia i dag bor fortsatt 59 % av befolkningen under 34 år hjemme hos foreldrene. En tradisjon som ikke lenger er et valg eller ”gammel vane vond å vende”, men et svar på den økonomiske situasjonen mange unge italienere befinner seg i, preget av trangt arbeidsmarked, lave lønninger kombinert med høye levekostnader. En nylig publisert undersøkelse foretatt i EU land viser nettopp at levekostnader spiser opp 82 % av lønnen i Italia til sammenlikning kun 40 % i Tyskland.

San Luca og bueganger

”Se San Luca! Nå føler jeg meg hjemme,” sier Andrea. Kirken som ligger på en høyde over byen og du ser den lyser opp som en ledestjerne mens du raskt nærmere deg langs autostradaen en sen søndag kveld. Som et alternativ til Holmenkollen, og nesten like høyt, 300 meter over havet. Og opp hit skal alle bolognesere gå minst en gang i livet. Fra Porta Saragozza og gjennom hele 3, 8 kilometer med bueganger. Helt presist 666 buer før du når San Luca og maleriet, eller ikonet, av Maria og jesusbarnet. Antallet er ikke tilfeldig, men brukt for å indikere at buegangen der den snirkler seg langsomt oppover  er et symbol på ”slangen” eller djevelen som ble bekjempet og klemt flat av Maria. Og på en solskinnsdag er det paradis å nå toppen, svett og litt mør i beina og se utover ”i colli”, åsene, som omgir Bologna. Bølgete landskap, dyrket mark avbrutt av gårder og ikke minst restauranter hvor det serveres lokale spesialiteter.


San Luca eller ikke, bueganger kommer du ikke unna i Bologna. Bare i det historiske sentrum kan du spasere gjennom hele 38 kilometer. De dateres tilbake til sen Middelalder da innbyggertallet økte på grunn av tilstrømning av studenter og folk fra landsbygd og det ble nødvendig å arealeffektivisere. Men andre etasje ble ikke bare bygd ut for husrom, men dannet også overbygg for marked og skapte ly for vær. Det sies at Bologna er Italias varmeste by om sommeren. Desto kalde er vintrene. Attpåtil sies det at problemet ikke er verken de varme somrene, eller de kalde vintrene, men fuktigheten. Så har du valget, unngår du Bologna i vintermånedene og reiser fra april til oktober. Ikke bare for å se utsikten fra San Luca, men også for å nyte en ”aperitivo”, et glass musserende vin før middag eller en Spritz (Aperol og prosecco) ved et av de mange utendørs kafèbordene eller spasere rundt, uten mål og mening, i det historiske sentrum. For er du klar for det, behandler Bologna også deg godt og viser seg akkurat å være den hemmeligheten tyskeren beskrev. Du er bare glad du oppdaget den.