Pura Vida vs. The American Dream

Jeg har tatt med meg regnet til Bologna. Hele veien fra Costa Rica til Houston via  Frankfurt og hit. Det pøser ned, men her er det er ikke varmt når det regner. Meyling gråt da jeg dro. Tårene trillet. Da hun hikstet så jeg plutselig at hun er et barn. Snart 27 år. Nå med forsørgeransvar for søsteren og hennes to sønner etter at svogeren ble satt på døren. Ingen god mann og Meyling gjorde kort prosess. Hun hadde kjøpt en stor eske med sjokolade til meg. "Små øyeblikk av stor glede" står det helt riktig på esken. Akkurat sånn har det vært.

Juan Carlos kjører meg fra EF Playa Tamarindo og Casa Papaya til flyplassen i Liberia. Jeg spør og spør. Juan Carlos forklarer. Pura vida:


Pura vida literally means Pura = pure and vida = life, but "Pure life" in Spanish would be "Vida pura" instead, so the real meaning is closer to "plenty of life", "full of life", "this is living!", "going great", "real living", or "cool!" It can be used both as a greeting and a farewell, to express satisfaction, to politely express indifference when describing something or even to say "thank you".


Pura vida er et universaluttrykk, et slags jaja, sånn er det eller så bra. Men beskriver også innstilling til livet. En slags fatalisme eller et insha`allah. Juan Carlos forklarer: Mannen skal på jobb. Bussen kommer ikke. Han går hjem igjen. Pura vida. Kona spør hvorfor han ikke er på jobb. Mannen svarer som det er. Pura vida. Men det betyr ikke at livet er enkelt. Mange sliter for å få endene til å møtes. Juan Carlos har alt han trenger, ikke noe mer, men drømmer om å spare. Han synes Arenal er det fineste stedet i Costa Rica. Det får bli neste gang. For det blir en neste gang på spansk.

Overalt møter jeg spørsmål angående tragedien i Norge. Servitøren spør. Mattie på 15 år fra Florida spør.  Amerikaneren ved siden av meg på flyet til Houston spør, men er mest opptatt av jordskjelvet på 5, 5 fredag morgen. Når han sier det husker jeg at huset ristet tidlig om morgenen. At Meyling fortalte at vannet i svømmebassenget skvulpet. Ifølge Wikipedia er det et moderat jordskjelv som: "Can cause major damage to poorly constructed buildings over small regions. At most slight damage to well-designed buildings". Et av 800 per år. Amerikaneren er fra Tucson i Arizona. Han kom til Costa Rica første gang for 40 år siden. Hans kone er fra Santa Cruz og nå vil de bygge hus i en liten landsby i nærheten. Kanskje bo der lengre perioder av året. For han trives i Costa Rica. Menneskene er vennlige. Pura vida. Han opplever at mange mennesker som er født fattige i Sentral-Amerika godtar sin skjebne. Som et slags kastesystem. Han er oppvokst med at "life should be better and richer for everyone, with opportunity for each according to ability or achievement, regardless of social class or circumstances of birth". Derfor forstår han heller ikke at de beste, av immigrantene fra Mexico som han underviser i engelsk, på prøver vil vise bort svarene sine til de svakere. The American Dream.

 
 

 Jeg går om bord på flyet til Frankfurt, og Europa møter meg midt i fleisen. Folk holder av plasser. Forsøker å lure seg til plasser. Jeg blir revet med. Adrenalinet begynner å boble i blodårene. Håper intenst på at setet ved siden av forblir ledig. Er villig til å gå inn i en diskusjon om ikke dama på setet foran meg frivillig gir fra seg plassen hun urettmessig har tatt på bekostning av min frihet. Skriver pura vida på håndleddet. Vil ikke miste effekten enda. Og jeg kommer på at jeg ikke har kjent stress i kroppen på lenge. Fravær av en ubevisst kroppslig reaksjon. Det er ganske heftig. En av flyvertinnene jogger nedover midtgangen. Folk gisper. Det er også andre som er redde for at det skal smelle i en lårhals. For kabinpersonalet hos Continental har passert en viss alder. Langt over norsk pensjonsalder. Og som så mange andre amerikanere jeg har møtt på denne turen, er de joviale og åpne. Noe motvillig oppdager jeg at jeg liker amerikanere. Ikke den amerikanske drømmen. "You look just what I thought a Norwegian would look like!" sier en amerikansk jente til meg mens vi står på en plattform 50 meter over bakken under canopying. En får hjerte for sånne folk.

 

Oppfordring!

SJEKK UT 25. OG 20. JULI!

Jeg er med i EF blogg konkurranse. Derfor ber jeg om kommentarer. Mange. Vær så snill. Por favor.

Utdrag fra presentasjonene av meg. Synes det er bra skrevet altså:

Jul 20
Meet Lotte, one of our fabulous bloggers from Norway who’s studying Spanish at EF Playa Tamarindo in Costa Rica. She’s loving the laid back Latin vibe, the friendly locals, her lovely apartment right by the beach and right next to the school, the new friends and the culture and people that embraced her right away. We think this sunset is to die for, and Lotte’s photos are really worth checking out even if you don’t speak a word of Spanish or Norwegian! We hope you continue to enjoy your stay Lotte – keep us posted and keep blogging!

Jul 25
Remember Lotte, our fabulous blogger from Norway, studying Spanish at EF Playa Tamarindo in Costa Rica? She’s posted loads of amazing photos in the last days and we absolutely wanted to share them with you! We’re loving the golden sunsets, the peaceful beaches, the jungle rides, the laid-back locals and the awesome EF school (and staff!).. what do you like the most in Lotte’s photos?

Gave, helikopter og skjell

Siste dag og jeg er reiseklar. Meyling kommer med gave til meg. Armebånd og øredobber. Jeg har aldri vært ensom etter at vi ble kjent. Ikke hatt en dag uten latter og smil.

 

Jeg går lang tur langs stranden. Rundt hver ny odde, synker en bukt innover og enda en strand åpner seg. En åpenbaring på avstand og vakkert når du kommer nært på. Skjell i alle fasonger og duse farger.

 

 

Det er varmt. Bølgene slår mot land. Jeg ser. Jeg kjenner. Dagene her har mykt glidd forbi.
Nå begynner jeg å se på klokka. Reiseklar.

 

Klar til å fly hjem.

 

 

Día de Guanacaste

25. juli er festdag og feriedag. Det betyr okser i Santa Cruz. Men ikke tyrefekting. Det blir bygget opp en liten arena i hjertet av byen. Rundt serveres øl og mat og det danses. Inntak av øl står ikke tilbake for noen norsk festival. Folk sitter på tribuner, står rundt eller sitter oppe på gjerdet. Selve ringen er åpen for alle, rundt 50 denne gangen. Oksen slippes inn i ringen med en rytter som bare holder seg fast i et tau. Det tar ikke mange sekunder før de faller av. En okse virker frustrert og vil ut, men lar seg tirre og løper litt halvhjerta etter adrenalinlada menn. Den neste oksen gir full valuta og tar en real løpetur rundt i ringen. Når oksen nærmer seg, hopper mennene opp i gjerdene. Oksene skal bli behandlet med respekt og verdighet og skades ikke. Det hender derimot ofte med gutta som deltar.

Jeg inviterte med meg Magne, som nesten er en nabo i Oslo, og Meyling, som skulle være kjent for lesere av bloggen og ikke trenger nærmere introduksjon. Jimmy var dessverre på felgen etter min innsats som ambulansesjåfør dagen i forveien. Men Juan Carlos kom oss til unnsetning. Mister Fix-It EF Playa Tamarindo. Tusen takk til deg. Og vi ankommer det Costa Rica jeg liker aller best. Fjernt fra Tamagringo. Der hvor sterke farger, musikk, dans, dyr, mennesker, galskap og glede går hånd i hånd. Sola steker. Meyling guider oss rundt. Ler godt. Kikker skjevt på politiet som kan sende henne ut fordi hun mangler visum. Mens vi sitter på fortauet og spisert stekt ris og pannekaker ser vi hester som danser merengue og en gutt som kaster opp. Ingen lager noe stort nummer ut av det. Ingen lager noe stort nummer ut av noe. To sarte nordmenn lager ikke noe stort nummer de heller, men synes litt synd på oksene. Og håper på at Meyling ikke blir lagt i håndjern.

 

 

 
 

 

 

 

 

Eierne av oksene henter dem inn fra ringen med lasso. Ridende på hest. Utstyrt som cowboyer. Vi kjører hjem. Sola er på vei ned i 6- tida. Himmelen farges. Meyling inviterer oss inn. Hun bor sammen med søsteren, mannen hennes og de to nevøene. Pluss Roberto. Hun presenterer det som sitt beskjedene hjem. Men Meyling viser det fram med stolthet. Som med alt annet hun viser frem.

 

Søndag uten ord

 

 

 

 

Jimmy og jeg

Jeg kjører i grønne landskap. Kilometer etter kilometer. Og hver og en av dem er dobbelt så lang som hjemme. Greier ikke å bestemme meg. Åpent vindu eller air-condition. Stopper opp for å ta bilder, prater halvhjertet med strandselgere, men Costa Rica når ikke fram til meg i dag. Tankene er i Norge. Jeg plukker opp en haiker. Hun er på vei hjem fra sykehuset. Har forsatt smerter i magen. Hun heter noe på S, og jeg vil gjerne prate med henne, men veien er så humpete at den ikke gir rom for simultankapasitet. Slår på air-condition. Mitt inntrykk er at ticoene liker det. Kaldt. Isbiter også. Jeg er gjennomvåt på ryggen. S holder seg fast så godt hun kan. Jeg tenker på den stakkars magen hennes. Hun smiler tappert. Hun har to barn. En jente og en gutt. 8 og 9 år og jobber på hotell. Hun går av og takker. Endelig kan jeg slippe rattet. Armene dirrer av anstrengelse. Jimmy og jeg drar hjem.