Día de Guanacaste

25. juli er festdag og feriedag. Det betyr okser i Santa Cruz. Men ikke tyrefekting. Det blir bygget opp en liten arena i hjertet av byen. Rundt serveres øl og mat og det danses. Inntak av øl står ikke tilbake for noen norsk festival. Folk sitter på tribuner, står rundt eller sitter oppe på gjerdet. Selve ringen er åpen for alle, rundt 50 denne gangen. Oksen slippes inn i ringen med en rytter som bare holder seg fast i et tau. Det tar ikke mange sekunder før de faller av. En okse virker frustrert og vil ut, men lar seg tirre og løper litt halvhjerta etter adrenalinlada menn. Den neste oksen gir full valuta og tar en real løpetur rundt i ringen. Når oksen nærmer seg, hopper mennene opp i gjerdene. Oksene skal bli behandlet med respekt og verdighet og skades ikke. Det hender derimot ofte med gutta som deltar.

Jeg inviterte med meg Magne, som nesten er en nabo i Oslo, og Meyling, som skulle være kjent for lesere av bloggen og ikke trenger nærmere introduksjon. Jimmy var dessverre på felgen etter min innsats som ambulansesjåfør dagen i forveien. Men Juan Carlos kom oss til unnsetning. Mister Fix-It EF Playa Tamarindo. Tusen takk til deg. Og vi ankommer det Costa Rica jeg liker aller best. Fjernt fra Tamagringo. Der hvor sterke farger, musikk, dans, dyr, mennesker, galskap og glede går hånd i hånd. Sola steker. Meyling guider oss rundt. Ler godt. Kikker skjevt på politiet som kan sende henne ut fordi hun mangler visum. Mens vi sitter på fortauet og spisert stekt ris og pannekaker ser vi hester som danser merengue og en gutt som kaster opp. Ingen lager noe stort nummer ut av det. Ingen lager noe stort nummer ut av noe. To sarte nordmenn lager ikke noe stort nummer de heller, men synes litt synd på oksene. Og håper på at Meyling ikke blir lagt i håndjern.

 

 

 
 

 

 

 

 

Eierne av oksene henter dem inn fra ringen med lasso. Ridende på hest. Utstyrt som cowboyer. Vi kjører hjem. Sola er på vei ned i 6- tida. Himmelen farges. Meyling inviterer oss inn. Hun bor sammen med søsteren, mannen hennes og de to nevøene. Pluss Roberto. Hun presenterer det som sitt beskjedene hjem. Men Meyling viser det fram med stolthet. Som med alt annet hun viser frem.