Hvor skal jeg begynne?

Med begynnelsen kanskje. Jeg har vært i Costa Rica et døgn. Det er kveld, men min biologiske klokke er foreløpig ute av spill. Jeg har tatt 8 timer tilbake i tid. Det er 8- 9 tida på kvelden og det varmt, men vifta overdøver ikke gjengen med 18- åringer som holder på med "drinking-games" utenfor hos naboen. Ingen fare, jeg ble invitert.

Med Lufthansa. Kl. 06.30 fra Bologna til Frankfurt. Da flyvertinne- og verten vandret gjennom midtgangen med klassisk Schwarzenegger engelsk og delte ut "newspaperrrrr", slo det meg: Er flypersonell speil på folkesjela til landet? Og da Audun Automat og Maria von Trapp senere serverte drikke fra vogna si var de så systematiske og korrekt høflige som man bare innbiller seg at tyskere er. Akkurat denne morgenen kommer jeg faktisk over en artikkel i en italiensk avis skrevet av deres journalist i Berlin gjennom 4 år. Han beskriver regelrytteren eksemplifisert gjennom en mann som skal ha angitt ham for å ikke bruke blinklys da han skiftet fil. Det resulterte i bot i posten.

Altså folkesjel. Det siste året har jeg flydd hyppig Norge- Italia. Ryan Air ble plutselig rolig og avbalansert da de byttet ut det italienske kabinpersonalet med baltisk. Sminken ble tyngre, neglene rødere, men du blir ikke lenger ustanselig avbrutt av en italiener som har noe på hjertet eller skremmer flyskrekk på deg fordi han skriker opp om at det er fare på ferde fordi han tror noen har røyka på do. Norwegian kjører med sitt Norge i rødt, hvitt og blått en mer traust matpakke stil, hvor alle er like i god sosialdemokratisk ånd, men nåde deg om du ikke følger instruksene. Når fest beltet- lampa lyser skal alle på plass og da hjelper det ikke om du har venta 10 minutter i dokø og blæra holder på å sprekke. Regler er regler, sier flyvertinna. Hos SAS har de derimot sluttet å snakke. I sine kongeblå uniformer, med kun hvitt gull og en slags avdanka eleganse, minner de en om en svunnen storhetstid, påske på Geilo og landsted på Tjøme. Og teorien min blir bekreftet på siste etappe Houston-Liberia med Continental når kapteinen gjennom høytaleren forteller at Costa Rica er hans nest beste feriemål. Etter Texas (etterfulgt av en rå latter).

På flyplassen i Liberia ble jeg møtt av EF sin sjåfør. For en luksus. Playa Tamarindo ligger en kjøretur unna, men hvor lang tid det tar kommer an på trafikk. Det var bekmørkt og lite gatelys, men himmelen ble lyst opp innimellom av lyn. Fantastisk. Denne kvelden gikk det veldig raskt og vi var fremme på 45 min.

Nå sitter jeg her og blogger i "min" leilighet. Den ligger rett ved siden av EF skolen i Playa Tamarindo. En ny ett-roms leilighet med hems. Bare 3 uker gammel. Dagen i dag har vært rar i den forstand at alt er så nytt. Noe jeg ikke har sett før. Jeg har ruslet rundt, kanskje gjennom hele byen og på stranda, begynt spansk-kurs og vært ute og spist middag.

De andre EF studentene er virkelig studenter dvs. i "klassen min" er vi 4 stykker: Daan på 18 år fra Belgia, Sofia på 17 fra Danmark og Emily på samme alder fra Canada. En koselig liten gjeng. Veldig nybegynnere og frøken Lidia møter ofte 4 store spørsmålstegn. Det er absolutt en fordel å ha med seg italiensk i baggasjen, men må gjøre leksene.

PURA VIDA