Jeg kjører i grønne landskap. Kilometer etter kilometer. Og hver og en av dem er dobbelt så lang som hjemme. Greier ikke å bestemme meg. Åpent vindu eller air-condition. Stopper opp for å ta bilder, prater halvhjertet med strandselgere, men Costa Rica når ikke fram til meg i dag. Tankene er i Norge. Jeg plukker opp en haiker. Hun er på vei hjem fra sykehuset. Har forsatt smerter i magen. Hun heter noe på S, og jeg vil gjerne prate med henne, men veien er så humpete at den ikke gir rom for simultankapasitet. Slår på air-condition. Mitt inntrykk er at ticoene liker det. Kaldt. Isbiter også. Jeg er gjennomvåt på ryggen. S holder seg fast så godt hun kan. Jeg tenker på den stakkars magen hennes. Hun smiler tappert. Hun har to barn. En jente og en gutt. 8 og 9 år og jobber på hotell. Hun går av og takker. Endelig kan jeg slippe rattet. Armene dirrer av anstrengelse. Jimmy og jeg drar hjem.
"El senor es mi poderoso protector" This is not free. Pura vida.
ReplyDeleteGot me.
ReplyDeletePura vida.
Flotte bilder - jeg skjønner at veiene er dårlige og at du er preget av det forferdelige som har skjedd i Norge .
ReplyDeleteTakk :-)
ReplyDelete