Muchos gracias

Tusen takk for smil. Latter. Samtaler. Tålmodighet. Mat. Klemmer. Moro. Humor. To herlige dager. Tusen takk til alle på Centro Diurno i Santa Cruz.

Don Felipe

Don Claudio

Don Leandro

Don Juan

Don Ramon

Don Francisco

Maria

EF Playa Tamarindo tilbyr frivillig arbeid. Ansvarlig på skolen er herlige Mauricio. Du kan gjøre alt fra å male en skole til å jobbe med apekatter. Fra noen timer til flere uker. Jeg valgte å jobbe på dagsenter for eldre. Og det skulle det vise seg at jeg ikke kom til å angre på.

 

Den første dagen jeg våkner til helt blå himmel reiser jeg altså innover landet. Til mer varme. Til stekende sol og luft som lager sikksakk over asfalten. Jeg drar med bussen fra Playa Tamarindo til Santa Cruz. En tur på 35 km, men som man aldri helt vet hvor lang tid tar. Delvis på grunn av veiforhold og værforbehold. Delvis fordi stoppested er der du vil av eller på. Sånt kan ta tid om bussen er full. Smertefri tur denne grytidlige morgenen, og vi er framme på en time. Glad og fornøyd ser jeg en minibank i umiddelbar nærhet. Gleden får fort et kortvarig stopp. Et gisp. 100 $ kommer aldri ut. Men så vender pura vida og Costa rica effekten tilbake. Frustrasjonen smelter. Klokka er 08.30 og servitøren ser overrasket på meg da jeg takker nei til både kylling og stekt ost som tilbehør til pintoen. Bønner og ris stekt med olje, løk og chile. Kaffen er beksvart. Fra store krus. Overhodet ingen begrensning på sukker.

 

 

Utenfor banken har det seg en romslig kø. Igjen beundrer jeg hvordan ticoene med en salig ro står i kø. Ingen som utålmodig flytter vekten fra en fot til en annen, ser seg frustrert rundt eller huffer oppgitt. Jeg glir inn i miljøet. 700 spenn. Blir kroppsvisitert for å komme inn i banken. Det ordner seg. Pura vida.

På Centro Diurno venter de på meg. Litt spente, akkurat som meg. Dagsenteret åpner klokka 7 og stenger klokka 14.20. Frokost, mellommåltid, lunsj og kaffe og kake. Aktiviteter som trim, dans og bingo. Mennesker er kanskje mennesker. Ulik kultur, men med samme grunnleggende behov. Som mat, hvile og sosial kontakt. Og maten er en opplevelse for meg. Her finnes ikke husholdningssaft. Bare vann som er blandet med saften fra ulike tropiske frukter. Her er ingenting prefabrikert. Alt laget med kjærlighet og masse humor. Fasilitetene er ikke som på et dagsenter i Norge. Hjelpmidler eksisterer ikke. Heller ikke terapeuter. Men jeg får omvisning av Leandro i hagen. Mango, papaya, bananer og lime.  

 

Flori studerer business på universitetet i San José. Hun jobber på dagsenteret 4 uker i året i bytte mot dekket studieavgift, kost og losji. 300 $ per måned.. Det kaller jeg en veldig smart løsning. Noe å tenke på i det Norge er i ferd med å finne frem surfbrettet. Eldrebølgen som møter oss er ikke for nybegynnere. Det gjelder å praktisere. Som med spansk. Jeg stotrer i vei på spansk, Flori på engelsk. Til jeg er med på notene.

 

 

Hvor er kameraet når man mest trenger det? Tomt for batteri. Santa Cruz. Navnet oser av ville vesten. Kjent for sine okser. All mosquito-sprayen tærer ikke bare på ozonlaget, med huden på føttene er i ferd med å forsvinne. Roman forteller at han i sin tid reiste rundt i Costa Rica for å bekjempe og forebygge malaria. I dag er det ikke lenger et problem. I Nicaragua ble derimot pengene fra UNICEF brukt på noe annet. Joan forteller meg senere over en Imperial i poolen at hun tar anti-malaria-tabletter. Samme som Lonely Planet anbefaler. Jeg holder pura vida. Zen. Begrepet fortjener snart en nærmere forklaring.

 

 

 

Jeg stopper opp foran en eldre kar som ligger rett ut på fortauet. Døddrukken? Ingen ser ut til å bry seg. "Get used to it!" sier en tysker som har bodd her i 20 år. I begynnelsen trivdes han godt, men det er vanskelige økonomiske tider. Jeg trives derimot fortsatt så godt i denne byen at jeg lurer på når ting skal endres. Det skal vise seg at det ikke gjør det. Jeg går på shopping. Kjøper et sengeteppe med knall rosa og lilla blomster. Prøver små kjoler som overhodet ikke står til fysikken min. Mauricio inviterer meg ut på middag. Vi spiser arroz con pollo. Konversasjon på spansk. Med oppklaring av et par av mine spanske språkflauser. Det mildeste eksemplet er mitt sammensatte italensk-spanske ano som ikke lenger betyr år, men anus. Es terribile! Som Mauricio ville ha sagt det. 

 

Denne delen av Costa Rica er et paradis for A-mennesker. Og vice versa. Her går folk til sengs fra klokka 7. Sjeldent senere enn 10. Utenom Meyling som holdes av en full, syngende svoger. Morgenen kan begynne i 4-tiden for mange. En årsak er kollektiv tilbudet. Det kan nemlig ta 2-3- timer å komme seg på jobb. Dessuten er det bekmørkt allerede i 6-tida. 

Da jeg sitter på busstasjonen for å returnere til Playa Tamarindo, kjenner jeg en ro i kroppen. Det er varmt. Mange har med seg små håndklær for å tørke svetten. Rolig stiller de seg i kø da bussen kommer. Vi venter. Bussen kjører 20 meter før neste stopp. 30 meter og stopper igjen for å ta med en til. Sånn er det.