Det er noe i det norske "det er så deilig etterpå". Det gjelder for trening, eksamen, lange fjellturer og ikke minst en biltur utenfor allfarvei i Marokko. Det fratar deg ikke gleden underveis eller mangelen på tilstedeværelse i nuet, men det er ikke til å stikke under en stol eller komme fra, at noen ganger er det deilig etterpå. Følelsen av å ha gjennomført eller mestret noe og kjenne på flyten av letthet gjennom kroppen. Åpner du da dørene til Maison Mnabha i Marrakech og trer inn i et rom med friske roser og iskald marokkansk hvitvin. Da skal jeg love deg at du ikke kommer utenom den følelsen. At det er veldig deilig etterpå.
Yonnes drømmer om en skole for barna i gata. Jeg drømte om å være sigøyner og uredd i Imsouane. Jeg greide det ikke. Men på en vegg i bydelen Pilastro i Bologna står det:
Det var det jeg gjorde. Jeg sluttet ikke å drømme. Jeg startet å drømme. Da er det ikke så farlig å ikke få til alt. For drømmer har ikke alltid behov for å realiseres. Det ligger i deres natur. De er drømmer.
Yonnes tar i mot mennesker fra hele i verden i sin leilighet i Essaouira. Han er en gutt og en mann på 30 år. Med et liv som har vært hardt. En gutt som vil kite og leve livet. En mann som har opplevd å miste mor og far som barn og ung og har fostret opp tre søstre. Han har ingen skolegang. Har lært seg engelsk gjennom internett og ved å snakke med folk. Han er reflektert i forhold til både samfunn og religion. Bemerkelsesverdig. Forteller om et Marokko som er gjenstand for korrupsjon. Som står i veien for retten til nødvendig helsehjelp for eksempel. Religion som sammen med tradisjon gjør det umulig å ha et kjæresteforhold til en jente. Han har ikke noe å ta med seg inn i et ekteskap. Om en mangel på demokrati som Yonnes mener vil føre til at Marokko snart eksploderer. Han er oppgitt, frustrert, men med respekt. Han har en visjon om å starte en skole for barna i gata. Han har forsøkt å kontakte betydningsfulle menn i kommunen. Har logret for dem, som han sier, men han har ikke lykkes. Han snakker og snakker. Hva skal du undervise? spør vi. The art of life, svarer Yonnes og mener det.
Dette er historien om meg i Marokko. Om 47 varmegrader, ramadan, fremmedfrykt, temperament, farger, lukter, fantastisk landskap og angst. Om å miste kontroll. Jeg har drømt om Marokko så lenge jeg kan huske. Planlagt utallige turer, kjøpt flere bøker og hatt en flybillett i hånda. Drømt om fargene og formene. Men et land er mer enn kulissene, det er livet som beveger seg. Menneskene som bor der. Jeg er her og vil samtidig bort. En uke har gått. Et døgn igjen. Glad for å være her. Glad for at det snart er over.
Aldri i verden om det koster 200 dirham eller 20 euro til Musée de Marrakech. Jeg står på flyplassen med stor sekk, liten sekk og veske, men fremfor alt vondt i hodet. Taxisjåføren gir seg ikke. 20 euro. Betalt til sjefen før avreise. Stemningen er ikke god. Det bobler i blodet på meg, mens sjåføren rygger tilbake for å krangle med en kollega. De slenger seg inn i hver sin bil og fortsetter kranglingen gjennom vinduet. Jeg ser på passasjeren i nabotaxien. Han løfter hendene oppgitt fulgt av et skrekkslagent blikk. "Please watch the road!" Jeg høres ut som en mor som maser på sønnen sin rett før leggetid. Sjåføren forstår at bristepunktet nærmer seg. "Sorry! It`s ramadan! No drink, no smoke, no eat". Med tanke på min egen mor og hva et fall i blodsukker kan gjøre med et menneske, kommer medfølelsen over meg umiddelbart. Imidlertid strekker den seg ikke lenger enn til at jeg spør meg selv hvorfor en troende lyver og ikke kjører kunden til avtalt sted, men istedenfor setter henne av på et gatehjørne hos en venn som for noen nye dihram skal følge henne frem. Det er stopp. "No more money!", gjøre-selv-prinsippet, vennlige mennesker og mobiltelefon.
Marrakech er en eksplosjon i lukter. Et mylder. Riaden en rolig oase. Vi sitter på takterrassen når minaretene utbasunerer bønneropene. Svalene flyr lavt. Regnet kommer aldri. Varmen ligger som et ullteppe. Vi går gjennom souken til torget. Spiser tagine, grillspyd, oliven og brød. Drikker vann. Det serveres ikke alkohol i nærheten av en moskè. Torget er stort og romslig. Gatene i soukene smale og trange. Det passerer kontinuerlig scootere som aldri stopper opp. Hele tiden mennesker og øyekontakt. En ettermiddag i 1995 sa en eldre frue i Cagliari til meg at "øynene er sjelens speil". Derfor blir den første kvelden i Marokko sterk.
Vi fyller ut uttallige skjemaer og får endelig reise avgårde ut på eventyr med vår mini J-Lo. Liten og nett, med vekten i bakpartiet. Det er lite bensin, men at det er så lite at bilen stopper etter 500 meter regnet vi ikke med. Det er 47 grader pluss. Sola står midt på himmelen og skylder skygge. Og sånn får man umiddelbart respekt. For sola og for varmen. Med aircondition som pleier oss kjører vi gjennom månelandskap mot Essaouira. Stopper på øde plasser for å drikke juice eller te. Overalt dukker folk opp fra bak disken. Tydelig preget av en avbrutt kobberstrekk, men alltid villige til å yte service. Vi drikker turens beste te i et berbertelt satt opp for turister. Duften av mynte overdøver alt annet. Servitøren er utslitt og legger seg ned på sofaen ved siden av oss. Det er ramadan.
Det er 15. august og Ferragosto på italiensk. En sånn dag. Og jeg har fulgt sigøyneren inne i meg som jeg lengter etter å være og skaffet overnatting gjennom Couchsurfing. Men da vi sitter på takterrassen hos Yonnes i et boligområde i Essaouira greier jeg bare å tenke på meg selv. Han forteller historien om sitt liv. Om famile, død, livet i Marokko. Jeg hører hva han sier, men greier bare å tenke på at jeg håper ikke jeg blir syk og havner på sykehus her. Yonnes gir oss en innføring i Marokko som en sosialantropolog bare kan drømme om, men jeg teller timer til vi kan dra videre. Vi spiser en fantastisk middag på en bitteliten restaurant hvor de tilbereder alt fra bunnen av med oss til stede. Det blåser og er iskaldt. Sanden føyker og bilen vil først ikke starte. Parkeringsvakten sparker i bilen. Det er bare en natt til på gjesterommet hos Yonnes, så er det over.
På Yonnes anbefaling drar vi viderer til Sidi Kaouki. Først spiser vi en nydelig frokost i medinaen med ferskpresset juice og croissanter. Vi ser at fiskebåtene kommer inn. Det er måkeskrik og slåsskamp. Sløying av fisk og reparering av garn. Med en nyervervet frihet og lett hjerte kjører vi langs Atlanterhavet. Tar opp haikere som inviterer oss på middag og kommer fram til det lille stedet hvor en jovial italiener med dårlig forretningssans tar imot oss. Bare et døgn og hvite laken er allerede himmelrike. Vi går tur langs stranda og kjenner hvordan vinden pisker sanda mot beina. Unge gutter spiller på trommer. Vi er bare noen få turister og et mektig hav. I solnedgangen deler vi en flaske marokkansk rødvin på takterrassen. Gave fra Yonnes. Den 2 måneder gamle labradorvalpen Blacky sjarmerer oss i senk. Det føles trygt og godt.
Kanskje det er derfor vi følger Yonnes anbefalinger og reiser videre til Imsouane. Et sted inne i meg tar romantikeren fullstendig overhånd, og jeg innbiller meg at jeg kan overnatte hos berberkvinnen Yomna. Helt nede på stranden, i et mørkt lite og rått rom. Mens hun koster og steller i stand stråmattene på steingulvet, kjenner jeg hvordan sola steker og ser barna rundt meg som i en vag drøm. Drømmeren så for seg late dager med bading og bok. Lek og samtale med berberne. Sene kvelder med grilling av fersk fisk over åpen ild på verandaen og å sovne til bølgene som slår mot land. Jeg vil, men greier ikke. Jeg er redd. Derfor skaffer vi oss både et rom ved sjøen og et rom hos Hassan. Alt for 30 euro frokost inkludert. Og enda en kveld ser vi hvordan solnedgangen tømmer gatene for menn. Det er middagstid.
Vi tror det er bare er en liten svipptur. Men fra Imsouane langs kysten mot Agadir og gjennom Paradise Valley til Imouzzer opplever vi overveldende landskap. Natur som skifter fra åpne solsvidde sletter og krystallklart hav til bratte fjell og frodige oaser. Det er så overraskende. Vi kjører uten kart. Time etter time. Stopper for å bade, for å spise grillet fisk, drikke ferskpresset appelsinjuice og ta bilder. Hundrevis av bilder. Og da har vi ikke tatt bilder av en brøkdel av hva vi snakker om hadde vært fine bilder å ta. Vi spør om veien, tar med gutten som sier han skal samme vei og da har vi akkurat dratt strikken litt for langt. Heldigvis snakker han ikke italiensk. Gutten som konverserer hyggelig og forklarer om berberlandsbyer og vannfall. Og der midt i ingenting ligger Hotel des Cascades. Og som ellers langs øde veistrekninger dukker det opp et menneske når du minst aner det. Så snart du sakker ned eller stopper opp. Resepsjonisten har prislisten og kalkulatoren klar. Ingen kredittkort. Ingen gjester. Fire franskmenn og oss. På et hotell som er en blanding av gammel storhet, tuberkulose, fransk koloni og Shining. Svømmebassenget er nesten tomt. Belegget på tennisbanen skaller av. Hagen bugner over av blomster, og utsikten utover fjell og dal er rett og slett vakker. Resepsjonisten regner og regner. For 700 dihram kan vi etter mye regning få overnatting pluss en omelett og frokost. Han spør om vi skal ha noe å drikke. Han gjør store øyne og henger seg nesten opp i kalkulatoren da vi svarer en flaske vann. Vi ser solnedgangen og spiser 20.15. Etter servitørene endelig har fått noe å spise etter en lang dag med faste. Vi får servert en omelett. To egg. Ti meter til høyre sitter franskmennene med sin halvpensjon. Ti meter til venstre sitter sønnen til hotellsjefen (tror jeg) og drikker te og røyker hasj. Det er stjerneklart. Så lyst og så mørkt på en gang.
Vi tilbringer de siste to dagene gatelangs i Marrakech. Rien! Roper den lille gutten da han ser hva slags mynt vi har gitt ham etter at han har vist oss veien. Så søt, sa jeg rett før til Andrea. Rien! Roper han som Edith Piaf sang det. Nada! Jeg kjenner hvordan mynten treffer meg i rompa. Vi kjøper beroliggende urter, jasmin, ambra, safran, sandeltre og rosevann av den unge gutten som vil studere til ingeniør i Frankrike. Ser hvordan han prater ivrig med tørre lepper og gulper grådig i seg et krus vann ved solnedgang. Vi har opplevd så mye, men nå vil jeg hjem.
