I skyggen av Toscana

Italia er ensbetydende med Toscana for mange nordmenn. Bare klangen av navnet kan være nok til at man får vann i munnen og drømmer seg tilbake til varme, sol fylte dager på smale veier som slynger seg gjennom landskap av sypresser og olivenlunder. Men det er ingen grunn til å stoppe ved fylkesgrensa til Emila-Romagna. Tvert i mot. Bare en drøy times biltur fra vakre Firenze ligger den mer rampete lillesøstra Bologna. Med sitt velbevarte historiske sentrum, yrende studentliv, kilometer på kilometer av bueganger og omgitt av frodige, grønne åser. Bykjernen med sine uttallige smale, snirklete gater er uoversiktlig ved første møte. Etter et år med uttallige opphold i byen strekker jeg ut en hånd og hjelper deg å knekke Bologna koden. Byen en tysker i Marrakech treffende beskrev som en ”godt bevart hemmelighet”.

En time fra fjellet, en time fra sjøen

30 minutter nord for Firenze, to timer sør for Venezia og en time sørøst for Milano. I togtid. Bologna ligger midt i smørøyet. Og det hevdes at den er bedre enn andre byer i verden. At den tar vare på deg, beskytter deg skjemmer deg bort og derfor greier du ikke å gi slipp. Innbyggertallet har derfor steget til 400 000 og gjør Bologna til Italias befolkningsmessig syvende største kommune.

Likevel hevdes det at alle fra Bologna kjenner hverandre. Ved ethvert nytt møte er spørsmålet: ”Hvilken skole har du gått på?” obligatorisk. Deretter ”Mener du det?! Da kjenner du Bonetti?” Om vedkommende ikke kjenner akkurat Bonetti, fortsetter en til man har funnet en felles bekjent. Denne tradisjonen førte til teorien om ”en grads separasjon”. At det bare er et ledd mellom deg og en du kjenner i Bologna. Men er Bologna en by for turister også? Noe mer enn en togstasjon? Absolutt.

De to tårn

Midt i byen ligger ”le due torri” (de to tårn), landemerker og symboler på byen, og derfor begynner vi her. For å få et godt oversiktsbilde. Høyest ruver Asinelli med sine drøye 97 meter, mens Garisenda er 48 meter og skjevere en tårnet i Pisa. Når de ble bygget i Middelalderen var de to av byens 180 tårn. I dag står kun 20 igjen. Navnene har man antatt ble gitt etter familiene som bygde dem med den hensikt å kunne forsvare og beskytte seg, men også som et symbol på makt. De to tårnene er plassert i krysningen mellom de fem hovedgatene som leder inn fra portene i den nå tapte bymuren.

Det høyeste tårnet er åpent for publikum og når du når toppen etter 498 trappetrinn har du 360 graders panorama utsikt over byen. En real utfordring om du har høydeskrekk. Jeg hadde forestilt meg en smal klaustrofobisk trappegang, men i stedet åpnet deg seg et åpent rom med smale, gamle, nedslitte trapper inntil veggene. En mager trøst er et lavt gelender og 4 etasjedelere slik at du slipper å se rett ned mens du beveger deg opp og ned hundre meter. Som nordmann med sans for HMS dukker det kjedelige spørsmålet ”men kan dette være lov?” uunngåelig opp.  Men italienerne er tradisjonelt sett ikke regelryttere. Noe statsminister Berlusconi kan sies å være et godt eksempel på. Vel oppe har man en fantastisk utsikt over byen og områdene rundt, de såkalte ”colli”, eller ”åsene” rundt byen. Så da er det bare å puste godt, slå seg på låra og tenke at dette skal jeg greie. Ned kommer man uansett.

Piazza Maggiore og Santo Stefano

Som utgangspunkt for det historiske sentrum ligger Piazza Maggiore med en betydelig utstrekning, hele 115 meter lang og 60 meter bred. Piazzaen ble påbegynt i det 13. århundret ettersom byen hadde behov for markedsplass. I dag har plassen kafébord, er utendørs kino om sommeren og fungerer som samlingssted ved demonstrasjoner. For byen har alltid vært en stolthet og grunnmur for venstresiden i italiensk politikk og var styrt av deres ordførere sammenhengende fra 1945 - 99. Da Virgino Merola fra Partito Democratico under et intervju i valgkampen nylig uttalte at ”jeg håper Bologna igjen rykker opp i Serie A”, utløste det ilter debatt i alle medier. Kan en italiener som ikke vet at byens fotballag spiller i Serie A bli ordfører? Ja, svarte likevel 50 % av byens velgere, vi vil styres av venstresiden og plasserte dermed Merola ved roret for de neste fire årene.

Og en av piazzaens kortsider avgrenses av nettopp rådhuset, eller Palazzo Communale. Her finner man også kommunens kunstsamlinger og Museo Morandi. Maleren Giorgio Morandi (1894- 1964) levde hele sitt liv i Bologna og er ansett som en av 1900-tallets viktigste italienske kunstnere. Rådhuset flankeres av en fontene med en gigantisk statue av Neptun, den romerske havguden. Et populært møtested for bolognesere. Videre omringes piazzaen av Palazzo del Podestà, med turistinformasjon, og ikke minst basilikaen San Petronio.  Navnet stammer fra byens skytshelgen, og den er den største og mest majestetiske kirken i Bologna. Med sin grove fasade og ruvende mål på 132 ganger 66 meter er den Europas sjette største kirke. Men som i andre italienske byer er basilikaen bare en av uttallige kirker. I den katolske kirkens vugge oppgir imidlertid stadig færre at de går til messe, per i dag betyr det 33%. Et tall som sannsynligvis er lavere om man teller antall som faktisk er til stede og under landsgjennomsnittet i tradisjonsrike ”røde” Bologna.

Skal jeg velge meg en, velger jeg meg Santo Stefano som er et kompleks av 7 kirker. Bygningene danner en sammenhengende masse og en kan vandre fritt rundt fra mørke kirkerom til lyse utendørs portrom. Det vakre kirkerommet ble knyttet opp mot nåtiden i vinter da den japanske samtidskunstneren Schozo Shimamoto stilte ut sine verker her. Verker i sterke primær farger, maling helt utover stoler og lerreter i kontrast til de duse fargene på kirkeveggene. Som så ofte i Bologna, kontrasten mellom nåtid og fortid. De glidende overgangene mellom en populasjon i aldring og studentene som preger bybildet. Fra den eldre fyren som tilbringer dagene med å observere og kontrollere det som skjer, kalt ”umarells” på lokal dialekt, som høflig, men bestemt forklarer deg ”at denne kirken kan du ikke ta bilde av” til studenten med dreads og tatoverte armer som drikker øl på en trapp ved Piazza Verdi.

Den alternative universitetsbyen

For rundt Pizza Maggiore spinner det historiske sentrum seg ut som et edderkopp av smale gater avbrutt av hovedgatene som springer ut fra de to tårn. Og i en av disse, Via Zamboni, møter du studentene. Nyutdanna med laurbærkranser på hodet, omringet av venner og familie med flasker med musserende. En slags forsinka russefeiring. I miniformat. Veggene på de gamle veggene til fakultetene er tagge med anti-kapitalistiske slagord. Protestbannere mot regjeringens politikk males. For deg som har vært på rundtur i Toscana, tatt en helgetur til Milano eller feiret påsken i Roma, alt i alt har absorbert det raffinerte, rustikke og sofistikerte Italia. Preget av kvinner med store solbriller, tunge gullsmykker og nette timeglass figurer. Tilsynelatende fulle av selvsikkerhet og en misunnelsesverdig eleganse. Akkompagnert av menn i nystrøkne skjorte med selvsikker knekk i nakken og en sigarillo dandert i munnviken. Ja, selvfølgelig finner du alt sammen i Bologna, men du finner noe mer, noe nytt. Takket være universitetet.


Alma Mater, universitetet i Bologna, er det eldste universitetet i den vestlige verden. Og har kapasiteter som forfatteren Umberto Eco ansatt som professor. Det ble grunnlagt så langt tilbake som i 1088. I dag er det 83 000 studenter innskrevet ved de 23 fakultetene. Unge italienere som må flytte hjemmefra og unngår definisjonen ”bamboccioni” eller ”store barn”. For i Italia i dag bor fortsatt 59 % av befolkningen under 34 år hjemme hos foreldrene. En tradisjon som ikke lenger er et valg eller ”gammel vane vond å vende”, men et svar på den økonomiske situasjonen mange unge italienere befinner seg i, preget av trangt arbeidsmarked, lave lønninger kombinert med høye levekostnader. En nylig publisert undersøkelse foretatt i EU land viser nettopp at levekostnader spiser opp 82 % av lønnen i Italia til sammenlikning kun 40 % i Tyskland.

San Luca og bueganger

”Se San Luca! Nå føler jeg meg hjemme,” sier Andrea. Kirken som ligger på en høyde over byen og du ser den lyser opp som en ledestjerne mens du raskt nærmere deg langs autostradaen en sen søndag kveld. Som et alternativ til Holmenkollen, og nesten like høyt, 300 meter over havet. Og opp hit skal alle bolognesere gå minst en gang i livet. Fra Porta Saragozza og gjennom hele 3, 8 kilometer med bueganger. Helt presist 666 buer før du når San Luca og maleriet, eller ikonet, av Maria og jesusbarnet. Antallet er ikke tilfeldig, men brukt for å indikere at buegangen der den snirkler seg langsomt oppover  er et symbol på ”slangen” eller djevelen som ble bekjempet og klemt flat av Maria. Og på en solskinnsdag er det paradis å nå toppen, svett og litt mør i beina og se utover ”i colli”, åsene, som omgir Bologna. Bølgete landskap, dyrket mark avbrutt av gårder og ikke minst restauranter hvor det serveres lokale spesialiteter.


San Luca eller ikke, bueganger kommer du ikke unna i Bologna. Bare i det historiske sentrum kan du spasere gjennom hele 38 kilometer. De dateres tilbake til sen Middelalder da innbyggertallet økte på grunn av tilstrømning av studenter og folk fra landsbygd og det ble nødvendig å arealeffektivisere. Men andre etasje ble ikke bare bygd ut for husrom, men dannet også overbygg for marked og skapte ly for vær. Det sies at Bologna er Italias varmeste by om sommeren. Desto kalde er vintrene. Attpåtil sies det at problemet ikke er verken de varme somrene, eller de kalde vintrene, men fuktigheten. Så har du valget, unngår du Bologna i vintermånedene og reiser fra april til oktober. Ikke bare for å se utsikten fra San Luca, men også for å nyte en ”aperitivo”, et glass musserende vin før middag eller en Spritz (Aperol og prosecco) ved et av de mange utendørs kafèbordene eller spasere rundt, uten mål og mening, i det historiske sentrum. For er du klar for det, behandler Bologna også deg godt og viser seg akkurat å være den hemmeligheten tyskeren beskrev. Du er bare glad du oppdaget den. 

Tomorrow

Barbara

Jeg går avslappet nedover trappene hos H&M i Bologna. Ganske fornøyd. En liten t-skjorte til 4,95 € hang og ventet på meg. "We are daydreamers" står det over tegningen av en indiansk drømmefanger på brystet. Mørk gråmelert med skrift og tegning i gult, rødt og hvitt. En ermeløs genser som kan hjelpe meg med å stenge byen ute. Jeg er på nederste trappetrinn da jeg hører "Unnskyld?". Det gjentas, og jeg snur meg. "Du heter vel ikke Barbara?" "Nei". Han ser på meg med et spørrende blikk som sier: Er du helt sikker på det? "Nei". Jeg heter ikke Barbara. Men jeg kan godt fortelle deg om en som heter Barbara. 

Jeg betaler, river av lappen og tar på meg drømmefanger t-skjorta. Spaserer nedover en travel hovedgate, men er beskyttet. Men det var Barbara altså. Hun traff jeg i Costa Rica i sommer. Jeg ble aldri kjent med henne, men vi er venner på Facebook. Barbara er 24 år, kommer fra Wien og snakker spansk med skarp tysk r. Gjorde ihvertfall. Barbara hadde langt blondt hår av den typen som ikke er lyst eller brunt. Alltid nyvasket. Sunt. Huden hennes blek som et barns, kroppen fortsatt myk, og av og til var det bare den svarte øyesminken som avslørte at hun er voksen. Jeg satt på bord med Barbara da vi var i Tortuguero og hørte henne fortelle om østerrikske spesialiteter. Apfelstrudel, Wienerschnitzel, Sachertorte og Sauerkraut tror jeg, pluss andre som jeg ikke har hørt om. Hun var ikke av den romslige typen Barbara, men svært korrekt og presis, sånn at samtalen ikke gle ubemerket videre når du stilte et feil spørsmål. Derimot sendte hun ut et kort oppgitt smil etterfulgt av en lettere irritert irettesettelse. Barbara fortsatte å gjøre inntrykk på meg senere den kvelden da vi så skilpaddene legge egg. "Nei, det er ikke lov til å filme," sa guiden vår Juannes. "Men hvorfor ikke?" fnøs Barbara, "jeg setter igang filmen der borte og bruker ikke blitz". Litt irritert nå. "Nei," gjentok Juannes, "det er sånn reglene er". Men hun ville ikke gi seg. Barbara fortsatte argumentasjonen og gikk over til å hovere over hvor tåpelige regler de hadde. Den skingrende stemmen med de raspende r`ene overdøvde den  hviskende gruppen som spent og overveldet stirret ned i skilpadderedet. Hun hang på Juannes som en som ypper til bråk. Heldigvis for deg Barbara snakket du ikke så godt spansk. Men du sov som et barn i påvente av at bussen skulle komme og hente oss dagen etter. Dertil klar og "laddat" da den kom, og sendte iPhonen frem til sjåføren med klar beskjed om å spille favorittlisten over høyttaleren. Jeg følte meg langt fra som et "Firework" som Katy Perry skrek, og aktivitetslederen løfta henda mot taket i takt. Omtrent på den tida ble Barbara sammen med en brasiliansk gutt. Han betrodde seg til meg at han ikke visste hvordan det ville gå når de reiste hver til sitt. "Det er vanskelig med avstandsforhold," forklarte han på sin pragmatiske måte. De var ikke et sånt kjærestepar, sånne to forelska ungdommer, men gikk og leide hverandre litt halveis som et par på rundt førti som allerede har vært sammen i ti. Barbara veslevoksent med veska på skrå, mens de lubne knærne sneiet hverandre. Gilles med markerte briller og en businessmanns bekymrede uttrykk. Med små spor av usikkerhet. Innbiller jeg meg. Liten og stor på en gang.

På Facebook i dag skriver Barbara at hun savner Costa Rica, EF folka og pura vida. Det er langt fra statusen en annen venn hadde vendt tommel opp for: "Heisan folkens no har`n ..... bestemt sæ hvilket parti han skall stem på det bli FRP dem kalle ein svarting for ein svarting og ein spade for ein spade. Så her i gården e det itj no tvil". Jeg blir sittende og se på de setningene. De følger meg. Forfølger meg. Heldigvis viste valget 12. september en annen tendens. Samtidig vet jeg nå at det ikke er tilfeldig. For når jeg går ombord i et nærmest fullsatt fly som skal fra Bergamo til Palma sitter to mørkhudede menn alene på hver sin rekke. Som vanlig. Jeg er ikke bedre enn andre, men ønsket om forandring er stort. Som et prinsipp skal jeg sette meg der, og den oppfordringen sender jeg videre: Hver dag skal du utfordre din egen fremmedfrykt. En spade er kanskje bare en spade, men et menneske er et menneske.

Umbria

Dette våknet jeg opp til i dag. Frokost på senga. Bildet yter ikke virkeligheten rettferdighet. Appelsinjuicen er ferskpresset, brødet varmt og ristet og vinduene står på vidt gap. For det er fortsatt sommer  i Bologna. Himmelen er tilsløret av varmen, kveldene lange og nettene bare tildekket av et laken. Den er god for kroppen denne varmen som gjør at en ikke trenger å spenne en eneste muskel. Du kan gi deg lufta i vold. Jeg hører at vinden såvidt greier å få bladene til å møtes og danne lyd. Akkurat som søndag morgen, men lyden av klassisk musikk er byttet mot en svak during fra en bil som passerer. Barn på vei til skolen. For på Fattoria Ma`Falda spiller Åste klassisk musikk for geitene sine. De liker det, blir  roligere og det oppstår færre konflikter i gruppa. De stirrer mot oss med rektangulære pupiller. Vi er i Umbria. Fylket i hjerte av Italia, men definitivt satt på sidelinja av Toscana.

For å komme dit kjørte vi i over tre timer sørover fra Bologna. På motorveien, forbi Firenze, gjennom Toscana og kom til Umbria. Etter at vi tok av ved Orivieto, ble det raskt færre hus, knapt nok bebyggelse og istedenfor mer natur. Det klassiske bølgende landskapet fortsetter fra Toscana, men det er mer fjell, flere grantrær og altså mindre berørt.

Vis større kart

 

Det er rart å tenke på at det nesten bor 60 millioner mennesker i Italia når en kjører gjennom dette landskapet på svingete veier. Men det er et faktum at Italia er på 23. plass av land i verden når det gjelder befolkningsstørrelse. Og med rundt 53 millioner flere mennesker skal de klare seg med 301 230 kvadratkilometer land, 23 000 færre enn vi har i Norge. En befolkningstetthet som farger Italia mørkt på et verdenskart.

 

Blant alle disse menneskene har norske Åste altså funnet seg en rolig flekk på gården Ma`Falda som hun driver sammen med søsteren og famile. Her har de geiter og lager oster, de har griser, sauer, hunder, duer, katt, påfugl og sikkert andre dyr som jeg aldri så. Dyrker grønnsaker, frukter og urter. Aaste slakter duer og serverer med egenlaget ricotta, timian, valmuer og fiken. Vi spiser smågris tilbredt med fenikkel og stekte poteter. Tomater og basilikum, fersken og druer fra hagen, grønn olivenolje fra naboen. Jeg ser utover bordet søndags ettermiddag. Et bord som vitner om et langt måltid, preget av gode og like lange samtaler. Blikket flytter seg mykt utover landskapet, og jeg kjenner en følelse som altfor ofte aldri inneholder mer enn en klisjé: kontakt med naturen. Bokstavelig talt og på ekte.

Tilbake igjen i Bologna, sitter jeg på bussen tilbake til Pilastro, en bydel i utkanten av byen. Det er skolestart denne uka og studentene begynner igjen å fylle sentrumsgatene. Jeg har kjøpt "Gomorra" av Roberto Saviano og en bok om "sjefen over alle sjefer" Totò Riina. Jeg sitter avslappa på setet. Bussen tømmes gradvis for folk, og jeg blir oppmerksom på at vi to som sitter ved siden av hverandre snart er de eneste igjen. Plutselig er det å sitte ved siden av hverandre mye nærmere. Det er for kort vei igjen til at jeg kan flytte meg. Jeg setter meg opp på setet, litt rettere i ryggen nå. "Vi er de eneste igjen", sier han, smiler og bryter heldigvis stillheten. Underarmene er fulle av tatoveringer. Jeg har sett at han får noen rykninger i armene innimellom. "Er du fra Romania?" gjentar han for jeg forstår ikke først den utydelige uttalen. Jeg tror han har CP. Han prikker meg på venstre ringfinger. "Nei, jeg er ikke gift", svarer jeg. Han er opprinnelig fra Sicilia, men har bodd her i 40 år. Nå er det på tide med en god tallerken spaghetti "con aglio e peperoncino". Jeg bestemmer meg for å herme, for i all sin enkelhet er Italia på sitt beste: spaghetti, olivenolje, hvitløk og chili. Langt fra et "paese di merda" som statsminister Berlusconi beskrev det. Oversett det den som kan.

Markens Grøde

"Er fortellingen om Isak som bryter ny mark i utkanten et sted i Nord-Norge. Han er et menneske som styres av elementære livsbehov, og som får sine evner satt på prøve ettersom utfordringene tårner seg opp. I boken opptrer også en lensmann ved navn Geissler. Han er stadig på reisefot, og setter igang lokal gruvedrift. Han minner mye om Hamsun selv: Han vet det rette, men gjør det ikke. Han hjelper Isak, men slår seg ikke selv til ro".

Flight 4532

Sauer er ålreite dyr. Flypassasjerene som løper etter en kvinnen i blådrakt og selvlysende vest, som sauer etter bonden med fôr, er like glupske, men jeg tror ikke dama fra Ryanair vil beskrive dem som ålreite. Flyet har ikke landet, men de vil ombord, ombord. De har dårlig tid.

Køen sprer seg bak skranken som en tett uværssky. Flyet fra Bergamo lander, og to italienske venninner kommer inn i hallen bleke om nebbet. De har fylt lungene med norsk høstluft i fem sekunder, kjent hvordan den trenger gjennom tynne bomullsstoff og diskuterer engstelig hvorvidt de har tatt med seg nok klær. Jeg spiser matpakka, og hører at de angrer for at de ikke tok med seg boblejakke, men trøster seg selv med at det ikke hadde vært plass i kofferten. Instinktivt vil jeg berolige dem, si at "Neida, det er ikke så kaldt. Det er meldt fint vær og dit dere skal er det nok mye varmere. Det er ekstra kjølig her på Torp vet dere". Men det ville vært å juge. Akkurat som at det ikke hadde vært plass i kofferten. For det er kaldt, og de kunne ha byttet et par bomullsgensere med en boblejakke. Og innerst inne er jeg glad for at jeg skal overta varmen der de kommer fra.

 

Nå vil flyet bytte ut frosne italienere med en gjeng som ikke kan komme seg fort nok til Bergamo. "Hvorfor svetter du pappa?" Sier den lille jenta kledd i rosa. Svetteperlene renner over glinsende hud i tinningen. Han svarer ikke. Stemningen er anstrengt. Han og Ryanair damen har allerede hatt en økt med uoverensstemmelse på 15 minutter i bagasjeinnleveringen. "Det er bra det ordnet seg da!", sier hun tilgjort og hun mener det kanskje, men det var ikke hun som ordnet det. Pappan åpner vesker og bager løfter døtrene og finner til slutt fram billettene.

 

Jeg går ombord blant de siste. For det er jo plass til alle. Og som vanlig finner jeg to ledige seter ved siden av en mørkhudet mann. Tilfeldig? Tror ikke det. Far med døtre løfte bager og ting og tang opp og ned, men han har heldigvis fått av seg jakka og er ombord. Og etter all trengsel og køing reiser vi ikke før alle er ombord. Alle. Det betyr at vi sitter fastspente og venter på den ene som har bestemt seg for å suse litt rundt på Torp. Hva i all verden kan du finne på i den avgangshallen utenom å gå ombord i flyet? Jeg gløtter mot gjennomgang av sikkerhetsrutinene. Som vanlig lurer jeg på om jeg vil huske noe om jeg skulle trenge det. For eksempel å etterfylle luft i vesten. Og puste normalt som stemmen sier. Sette masken over nese og munn og puste normalt. Tatt i betraktning køkulturen ved ombordstigning har jeg ikke troen på at det vil utvikle seg et velfungerende teamarbeid. Flyvertinnene kan man heller ikke regne med for de driver butikk. Kanskje de kan hjelpe til med vesten etter de har solgt skrapelodd. For det er mye som skal selges i løpet av to timer. Mat, telefonkort, parfyme, liksom sigaretter, kalender. Jeg spør når vi skal lande og ser eurotegnet lyse mot meg fra et ellers tomt blikk. "Vet ikke". De går og går og trillevogna er det eneste som stopper samtalen til venninnegjengen på Italiatur. Eller kanskje er de arbeidskollegaer. Alle med smale briller på hodet. En farsott i generasjonen født på 40- og 50- tallet. De små rødvinflaskene tømmes og samtalen intensiveres. Harry Hole er i ferd med å løse saken i et tropevarmt Oslo. Jeg skrur på min beste reisevenn iPoden. Tenker på et intervju jeg leste med Anne Lindmo. "Jeg er veldig sterk og veldig heldig". Det høres veldig deilig ut.

 

 

Nam, nam, Ospedaletti 2!

Nam, nam, Ospedaletti!

Å våkne opp med Italia

Morgendisen ligger svalt over Middelhavet og vinden glir mykt over bare armer og bein. Magen murrer og minner fortsatt om middagen på en terrasse høyt over torget i Marrakech. En god natts søvn skal avsluttes med en kopp espresso. En varm dag startes med et glass nypresset appelsinjuice og et nytt kapittel i Roberto Savianos ”Vieni via con me”.  Dagens kapittel 4 med historien om Piero og Mina er så gripende at jeg velger å  oversette den på strak arm, med håp om at den også når fram til deg:

Det er kanskje ulikt meg, men jeg vil fortelle en historie om kjærlighet som tok bolig i meg og ikke vil dra igjen. Sånn som skjer med viktige historier som du leser eller hører.    

Det er våren 1973. For lenge siden, før jeg ble født. En jente er på tur med menigheten, en jente fra Trentino i nord, hun går seg vill i Roma, kanskje den største byen hun noen gang har vært i, i løpet av sitt liv. Hun er på Campo de` Fiori og skal til Piazza Venezia, men vet ikke veien. Hun ser en mann som sitter og spør ham om veien. Mannen har på seg en jakke med frynser og har langt, blondt hår. Han ser ut som en hippie. Han reiser seg, han er høy, over en meter og nitti. Han forklarerer henne ikke bare veien, men tilbyr seg å følge henne. Hun ser at han halter og sier: ”Ta det med ro, jeg kan gå alene”. ”Nei, jeg følger deg”. Dermed går Piergiorgio Welby og Wilhelmina Schett, kalt Mina, sammen mot Piazza Venezia. På veien snakker de om alt det en kan snakke om på få minutter. Han er sekstiåtter, ikke religiøs, har reist rundt i Europa, skriver, maler. Hun er praktiserende katolikk, på tur med menigheten i Roma. Likevel møtes disse to verdenene som tilsynelatende er så langt fra hverandre.

Når de skilles, utveksler de telefonnummer og adresser. De begynner å skrive til hverandre, ringes. Piero glemmer ikke jenta fra Trentino, selv om han kun traff henne i noen få minutter. Mina har heller ikke glemt ham og drar tilbake til Roma, denne gangen for ham. Hun reiser ikke derfra igjen for Piero foreslår straks at de skal bo sammen i huset han deler med foreldrene. Det er en rolig atmosfære, som når noe nytt blir født.

Etter de har bodd sammen i to år, benytter moren anledningen under en middag til å spørre: ”Skal dere ikke snart gifte dere?” Piero tier, Mina ser i gulvet, Piero skifter samtaleemne. Kvelden avsluttes slik. Men når de er alene, spør Mina: ”Hvorfor svarte du ikke? Vil du ikke gifte deg med meg?” Piero svarer: ”Jeg vil ikke gifte meg med deg. Fordi du skal være fri, fri til å dra din vei når du vil. Når sykdommen min gjør meg til en trestamme, kommer jeg til å være en byrde for deg”.

Piero hadde allerede forklart henne at han led av progressiv muskulær dystrofi, en nevrodegenerativ sykdom som rammer musklene og tilintetgjør gradvis kroppen. Men det er først nå han betror seg til henne om sin redsel: ”Jeg kan ikke skjule noe for deg, jeg kommer til å dø av kvelning”. Mina svarer med en avvæpnende enkelhet, en enkelhet dyp som havet: ”I mellomtiden fortsetter vi fremover, når alt kommer til alt er det ingen som vet hva fremtiden bringer. Den som er redd for fremtiden, lever ikke i nåtiden”. Slik demonterer hun, med sin enkelhet, hele den dramatiske byrden av Pieros ord, han vil ikke sette Minas lykke i fare.

I 1980 gifter de seg i kirken, for familien Welby er katolsk. Piero kommer til bryllupet i rullestol, sykdommen er i ferd med å langsomt lamme hele kroppen, armer, hender, bein, til og med hjertet. Han elsket å gå på tur i skogen fordi faren var en jeger, men han greier det ikke lenger. Mina mister ikke fatningen og med sedvanlig enkelhet sier hun: ” Om du ikke lenger kan  gå på jakt, drar vi på fiske!” Mina er sånn: at man ikke kan gjøre en ting, er for henne bare en forutsetning for å gjøre andre ting, kanskje bare bedre og mer morsomme. Og derfor drar de og fisker, med rullestol. Fordi Piero har vanskelig for å bevege armene, lærer Mina seg å feste agn: ”Jeg hadde aldri trodd at jeg noen gang i livet skulle ende opp med å sette mark på en krok”.

Alle ulykkene som skjer, og det er ikke få, synes å være bare hendelser- først og fremst for Mina, men også for Piero- som gir mulighet for en annen måte å leve på. Som om et hvert hinder er et nødvendig skritt for å sette følelsene på prøve og fremfor alt bygge noe helhetlig, ikke bare noe som fører videre en tragedie. Skape seg et liv. På grunn av respiratoren, kan ikke Piero gå ut. Derfor forsøker Mina å ta med seg naturen, som han elsket så høyt, hjem. Bilder av innsekter, blomster, fluer…. De tar aldri bilder av døde innsekter, bare levende! Mina hjelper Piero til å forstå at nåtiden er den eneste virkelige formen for evighet som mennesket kan kjenne til. Piero sier til henne: ”Du har fått meg til å gjøre så mange ting at jeg ikke har merket at jeg er syk”.

De hadde en avtale, Mina og Piero: om han ble syk skulle hun ikke sende ham på sykehus. Piero trodde han skulle falle i koma og deretter dø. Hun lovet, men så kommer den fryktelige dagen, med fordømt pustebesvær og Mina, redd, greier det ikke. Hun godtar ikke å miste ham og ringer etter ambulanse. En ting er å godta en pakt, en annen er å sette den ut i livet. Piero blir trakeotomisert, de gjør et kirurgisk inngrep over luftrøret slik at han får en alternativ luftvei til den naturlige, og fra den dagen lever han tilknyttet en respirator, immobil, til sengs. Denne respiratoren er en innretning som fylles og tømmes ettersom den pumper luft inn i kroppen. Den taktfaste lyden er lik stempelet til et lokomotiv.

Men livet deres stopper ikke opp. Piergiorgio leste masse, spiste bøker. Han hørte på et bokprogram på RadioTre som heter Fahrenheit, oksygen for en hver leser, og sa til Mina: ”Jeg vil ha denne boka. Men vi har ikke penger.” Og Mina tullet: ”Men du er rik, det er derfor jeg giftet meg med deg!” I virkeligheten levde de på en ledsager støtte på 450.000 lire i måneden, som ville vært cirka 500 euro i dag.

Piero elsket også å male, oljemalerier. I begynnelsen med glede: muligheten til å skape og ha det gøy, men når sykdommen framskred ble det stadig mer vanskelig å bevege seg og derfor ba han Mina bevege lerretet under hendene ettersom hvilken figur han ønsket å tegne, mens han holdt penselen fast med fingrene. Mina foreslår derfor at han skal male mindre bilder: ”Store kunstnere har gjort det samme”. Og hans siste bilder er faktisk små tegninger. Mina håpet at han slik ville holde seg fast i livet. I sin bok skriver hun: ”Jeg forsøkte virkelig med en terapeutisk tilnærming, men min var en terapeutisk tilnærming av kjærlighet”.

I 2001 tiltar sykdommen og Piero blir deprimert. Han sier: ” Det er slutt. Nok”. Muskeldystrofi er en sykdom som tilintetgjør kroppen, men som i de fleste tilfeller, lar hjernen være inntakt. Derfor er den syke bevisst og klar over forfallet og smertene som sykdommen framprovoserer. Piero spør kona om samtykke til å slå av respiratoren. Mina blir sint, hun kan ikke godta det, for henne er det som om han sier at han vil forlate henne. Som om han skule ha sagt: ”Jeg elsker deg ikke lenger”. Derfor svarer hun: ”Jeg gir deg ikke skilsmisse!”. Piero, som kjenner henne godt, ber henne ved å smelle med tunga om å legge hånda rundt halsen hans. Mina gjentar ofte: ”Jeg var sykepleieren hans, han var psykologen min. Han visste alltid hvordan han skulle behandle meg”. Mina tenkte at Piergiorgio var egoistisk, senere forstår hun derimot at egoisten var henne.

Dermed begynner kampen sammen med Radicali for å skru av respiratoren. I 2002 åpner Piero et forum, som han oppdaterer kontinuerlig frem til siste dag i livet. Han skriver under pseudonymet Calibano, etter karaktereren fra Stormen av Shakespeare: et monster, deformert og fregnete ” ikke beæret med en menneskelig form”. Gjennom forumet kommer han i kontakt med mennesker i hele verden som har samme behov, som lever med samme lidelse.

Piero har hastverk med å komme frem til det han definerer som en ”verdig død”, alt i følge loven. Han ber ikke om aktiv dødshjelp, det vil si praksisen som består i å framtvinge død på den minst smertefulle og raskeste måte hos et menneske som lider av en uhelbredelig sykdom, for å gjøre slutt på deres lidelse. Han ønsker å avslutte terapi, det vil si alle de medisinske teknikkene som trengs for å kunstig holde i livet funksjoner som er rammet av uhelbredelig patologi. Han vil ikke forkorte livet ved å forårsake døden. Som kardinal Carlo Maria Martini sier: ”Å unngå terapeutisk intervensjon betyr ikke å forårsake død, men å akseptere at man ikke kan forhindre den”. Personene som kommer for å treffe ham, som ikke forstår ham, sier til Mina: ”Han ønsker å dø fordi han er deprimert, fordi han ikke for god nok behandling”.

22. september 2006 bestemmer Piero seg for å sende et videobrev til Italias president Giorgio Napolitano. Han er vant med å bruke en talemaskin: på en monitor foran ham er det bokstaver som han kan velge ved bruk av blikket og maskinen setter sammen setningene han ønsker å uttrykke. Hans beskjed er det poetiske manifest for hans kamp for livet:

Livet er kvinnen som elsker deg, vinden i håret, solen på ansiktet, en spasertur om natten med en venn. Livet er også kvinnen som forlater deg, en regnfull dag, en venn som skuffer deg. Jeg er verken melankolsk eller manisk depressiv. Å dø gjør meg skrekkslagen. Dessverre er det som er igjen ikke lenger liv, det er bare en sta og tåpelig måte å opprettholde biologiske funksjoner.

Det er vakre ord, som ikke bare omhandler bioetikk. Klokheten, vinden i håret, kvinnen du elsker, men også kvinnen som forlater deg, vennen som forråder deg: her er ikke en mann som ser på livet som et vei bare av lykke. ”Å dø gjør meg skrekkslagen,” sier han. Han er redd, men han vil ikke ta selvmord, han tenker ikke engang på det. Han ser på sitt liv som ikke lenger et liv. Det vil si at det som for andre kan se ut som et liv ikke er det for Piero. Og han føler at det bare er han som har rett til å bestemme over sin situasjon. Han føler at det er hans rett.

Styrken til Piergiorgio Welby er den å handle med rette, å hele tiden gjøre krav på muligheten til å velge. Piero kunne ha reist til Sveits, og en gang foreslo Mina det: ”Der kan man, der er det ikke obligatorisk terapi, der lar de deg sove”. Han svarte: ” Og hva om flyet faller ned?” Fordi hans mål var ikke bare å løse et personlig spørsmål, men å skape mulighet for retten til å velge. Piero kunne fint betalt penger under bordet, som det allerede gjøres på sykehus i Italia. Eutanasi eksisterer allerede: man betaler en eller annen for å handle i stillhet. Det ble også foreslått for Mina: ”Ikke gi ham mat lenger og han vil bli svakere…”.

Det er derfor ordene til Piergiorgio Welby til president Napolitano er ord som ikke bare omhandler rettigheter til den syke, men rettigheter til alle italienere. For hver gang man henvender seg med et personlig valg, beskytter man rettighetene til alle.

En lege fra Cremona, anestesilegen Mario Riccio som hadde fulgt Welby-saken gjennom avisene og hørt ordene adressert til presidenten i republikken, bestemmer seg for å hjelpe Piergiorgio. Det er bare noen få dager igjen til jul og han sier: ”Sees vi etter jul eller?” Piero føler seg allerede ferdig, han vil bare at denne siste døren skal åpne seg og at det skal være et vanlig øyeblikk for ham, derfor svarer han bestemt: ”Nei, vi sees onsdag etter Affari Tuoi (program på Raiuno).

Ettermiddagen denne 20.desember, er Mina trist. Uansett hva hun gjør for ham, hverdagslige gjøremål som hun har gjort i årevis, tenker hun: ”Dette gjør jeg for siste gang”. Hun gripes av angst og er hektisk. Han spør henne: ” Har du vært lykkelig?” En av de spørsmålene som du alltid har lyst til å stille en person du elsker. For Mina hadde det vært ” et liv fylt av lykke, det beste hun hadde kunnet forestille seg”. Så hun sier: ” Kom og hent meg, hva skal jeg gjøre uten deg?”. ”Du har noe å gjøre!” beroliger han henne.

Og denne ettermiddagen betror Piero seg til Mina: ”Å dø er ikke en vits”. Om kvelden på sin siste dag leser han e-mail, svarer på kommentarene på bloggen og så sletter han alt. Rundt klokka elleve sier Piergiorgio farvel til familien og tre venner som har samlet seg rundt ham. Legen spør: ”Skal vil fortsette?” For dette siste svaret, vil Piero bruke sin egen stemme. Andpusten svarer han: ”Ja”. Mina spør da: ”Vil du dette virkelig?” Piero blunker, en gang bare, for å si: ”Ja”. Han dør kort tid etter, på en verdig måte som han hadde spurt om og ønsket i lang tid, med støtte fra loven.

Mina er katolsk som moren til Piero og ønsker begravelse i kirken. Fra Roma får hun dette svaret:

På henvendelse om begravelse i kirken for avdøde Piergiorgio Welby, har Vikariatet i Roma ikke kunnet innvilge fordi, i motsetning til selvmord hvor man antar fravær av forsettelig samtykke, var det kjent, også offentlig, ønske til Welby om å avslutte eget liv, det går imot den katolske doktrinen.

De som svarer slik er den samme institusjonen som gravla Enrico De Pedis, kalt Renatino, boss og blant grunnleggeren av mafiabanden i Magliana, drept ved Campo de` Fiori i Roma 2. Februar 1990, av leiemordere sendt av hans ”ex-venner”. Hans navn er knyttet til saken Emanuela Orlanda, jenta som forsvant ved Vatikanet i 1983. Han tilbrakte aldri en dag i fengsel, Renatino, og liket befinner seg inne i basilikaen Sant` Apollinare i Roma. Han blir gravlagt og nøklene til porten gis til enken Carla, og bare hun har adgangsrett. Katolske begravelser er også gitt til diktatorer som Francisco Franco og August Pinochet. Franco som bygget opp et regime i Spania støttet av Tyskland under nazismen og et fascistisk Italia, ansvarlig for døden til tohundreogfemtitusen opposisjonelle, tilbedt som en helgen av en gren av den katolske kirke, en splittet katolsk kirke. Under den religiøse seremonien til ære for Pinochet, den chilenske diktatoren som er dømt for overgrep mot menneskeheten, viste sekstitusen personer ham sin ære. I mars 1991 ble Mario Iovine, en av grunnleggeren av Casalesi-klanen, gravlagt med en religiøs sermoni i Casal di Principe, om natten. I begravelsen til mafiabossen i Sacra Corona Unita, Roberto Sannolla, drept under flukten til Montenegro, fulgte to jenter utkledd som bruder kisten.

Alle religiøse begravelser, alle katolske. Kirken hvor Mina ville si siste adjø til Piero forble derimot stengt. Begravelsen til Piergiorgio Welby ble holdt med en borgerlig seremoni på et torg foran kirken San Giovanni Bosco i Roma. En religiøs begravelse, innvilget diktatorer og kriminelle, personer som har hatt andre menneskers skjebne i sin hånd, ble nektet Piergiorgio Welby, en mann hvis eneste feil, etter førti år med sykdom, er å bestemme seg for ikke å ville lide mer, å ville bestemme over eget liv. I begravelsen ble det minnet om at Piero bare ville avslutte lidelsen, han ba bare om en siste gest av kjærlighet.

Kjærligheten mellom Mina og Piero begynte på Campo de` Fiori under statuen av Giordano Bruno, filosof fra Campania. Nå er ikke lenger den statuen bare en statue av en filosof som jeg beundrer, en tankens fyrtårn. Den er også et minne om deres kjærlighetshistorie. Når jeg leser de siste ordene til Giordano Bruno, tenker jeg på Piergiorgio Welby:

Jeg har kjempet. Og mye: jeg trodde jeg kunne vinne (men lemmene nektes styrken til sjelen), og skjebnen og naturen undertrykker studiet og anstrengelsene (….) Når det gjelder meg, har jeg gjort det som er mulig (….): jeg har ikke fryktet døden, jeg har ikke gitt etter, jeg foretrekker en død med stor ståhei fremfor et liv uten kontraster.

"Vieni via con me" Roberto Saviano (2011)

Hasta luego EF Playa Tamarindo y hola EF Barcelona!

Jeg vil lære mer spansk. Jeg vil lære ord med myke l`er og uttale n`er som presser tunga mot ganen. Svare mucho og mas når frøken spør. Bøye verb i kjønn og tall. Jeg vil forstå hvorfor Meyling reiste fra Nicaragua til Costa Rica. Hvorfor hun sluttet på skolen. Hva hun drømmer om. Jeg vil reise til Argentina og Buenos Aires. Og når jeg hører på de livlige diskusjonene i barene som Alina fortalte om, vil jeg forstå. Så jeg reiser til EF Barcelona. Og nå mener jeg alvor. Ingen late morgener med kaffe på terrassen. Det blir intensivkurs og pugging av gloser. Og mye Antoni Gaudí.

Jeg har mellomlandet i Bologna. Studentbyen med det store hjertet av snirklete gater. En labyrint. Min andre hjemby det siste året, men ikke et fortrolig bekjentskap. Fortsatt en fremmed på mange måter. Xenofobi betyr frykt for det ukjente. Denne frykten bunner ut i at elementene, mennesker, steder og skikker, innehar ukjente verdier som man har vanskelig for å forholde seg til. Men denne dagen beseirer jeg sentrum av Bologna. Legger alle de små smugene for mine føtter. Idet jeg smidig og enkelt manøvrer meg og sykkelen fra A til B uten å stoppe opp og se meg tilbake. Og plutselig viser Bologna seg frem i all sin prakt. Jeg åpner opp for lyset, atmosfæren og de varme fargene. Vi to er på lag. Hun er ikke lenger en fremmed.

 

August er ferietid. Roen senker seg over Bologna. Men det blir aldri stille i Italia. For det er mye lyd i italienere. Det er ingen myte. Som med pasta. Og Magne helt riktig påpekte etter å ha blitt kjent med Gregorio; de er som på film. Det finnes et lydspor til alt en italiener foretar seg. Ikke bare i bilen. Ringeklokka på sykkelen brukes hyppig. Det gestikuleres som bare italienere kan mot minibanken, oppgitt slås det ut med armer når en bil ikke stopper, Andrea fekter mot dataskjermen fulgt av et adekvat utsagn. For la dolce vita er ikke et pura vida. Italieneren i all sin ekspressive blomst er amore og frustrasjon. Amore blir mer enn kjærlighet. Frustrasjon kan defineres som det å føle skuffelse og irritasjon over at en ikke har fått tilfredsstilt et behov. Den store kontrasten. Det vil jeg finne mer ut av seinere. Mer om Bologna og Italia, men først Barcelona.