Flight 4532

Sauer er ålreite dyr. Flypassasjerene som løper etter en kvinnen i blådrakt og selvlysende vest, som sauer etter bonden med fôr, er like glupske, men jeg tror ikke dama fra Ryanair vil beskrive dem som ålreite. Flyet har ikke landet, men de vil ombord, ombord. De har dårlig tid.

Køen sprer seg bak skranken som en tett uværssky. Flyet fra Bergamo lander, og to italienske venninner kommer inn i hallen bleke om nebbet. De har fylt lungene med norsk høstluft i fem sekunder, kjent hvordan den trenger gjennom tynne bomullsstoff og diskuterer engstelig hvorvidt de har tatt med seg nok klær. Jeg spiser matpakka, og hører at de angrer for at de ikke tok med seg boblejakke, men trøster seg selv med at det ikke hadde vært plass i kofferten. Instinktivt vil jeg berolige dem, si at "Neida, det er ikke så kaldt. Det er meldt fint vær og dit dere skal er det nok mye varmere. Det er ekstra kjølig her på Torp vet dere". Men det ville vært å juge. Akkurat som at det ikke hadde vært plass i kofferten. For det er kaldt, og de kunne ha byttet et par bomullsgensere med en boblejakke. Og innerst inne er jeg glad for at jeg skal overta varmen der de kommer fra.

 

Nå vil flyet bytte ut frosne italienere med en gjeng som ikke kan komme seg fort nok til Bergamo. "Hvorfor svetter du pappa?" Sier den lille jenta kledd i rosa. Svetteperlene renner over glinsende hud i tinningen. Han svarer ikke. Stemningen er anstrengt. Han og Ryanair damen har allerede hatt en økt med uoverensstemmelse på 15 minutter i bagasjeinnleveringen. "Det er bra det ordnet seg da!", sier hun tilgjort og hun mener det kanskje, men det var ikke hun som ordnet det. Pappan åpner vesker og bager løfter døtrene og finner til slutt fram billettene.

 

Jeg går ombord blant de siste. For det er jo plass til alle. Og som vanlig finner jeg to ledige seter ved siden av en mørkhudet mann. Tilfeldig? Tror ikke det. Far med døtre løfte bager og ting og tang opp og ned, men han har heldigvis fått av seg jakka og er ombord. Og etter all trengsel og køing reiser vi ikke før alle er ombord. Alle. Det betyr at vi sitter fastspente og venter på den ene som har bestemt seg for å suse litt rundt på Torp. Hva i all verden kan du finne på i den avgangshallen utenom å gå ombord i flyet? Jeg gløtter mot gjennomgang av sikkerhetsrutinene. Som vanlig lurer jeg på om jeg vil huske noe om jeg skulle trenge det. For eksempel å etterfylle luft i vesten. Og puste normalt som stemmen sier. Sette masken over nese og munn og puste normalt. Tatt i betraktning køkulturen ved ombordstigning har jeg ikke troen på at det vil utvikle seg et velfungerende teamarbeid. Flyvertinnene kan man heller ikke regne med for de driver butikk. Kanskje de kan hjelpe til med vesten etter de har solgt skrapelodd. For det er mye som skal selges i løpet av to timer. Mat, telefonkort, parfyme, liksom sigaretter, kalender. Jeg spør når vi skal lande og ser eurotegnet lyse mot meg fra et ellers tomt blikk. "Vet ikke". De går og går og trillevogna er det eneste som stopper samtalen til venninnegjengen på Italiatur. Eller kanskje er de arbeidskollegaer. Alle med smale briller på hodet. En farsott i generasjonen født på 40- og 50- tallet. De små rødvinflaskene tømmes og samtalen intensiveres. Harry Hole er i ferd med å løse saken i et tropevarmt Oslo. Jeg skrur på min beste reisevenn iPoden. Tenker på et intervju jeg leste med Anne Lindmo. "Jeg er veldig sterk og veldig heldig". Det høres veldig deilig ut.