Barn

Dette er drømmefanger t-skjorta mi. Når jeg tar på meg den blir jeg sterk og føler meg som gutten med gullbuksene. Noen som husker han? Når man er sterk er det lettere å være åpen for verden for man må ikke passe på seg selv. Da møter du folk som Antoni som har Guinness-rekord i karikaturtegning på Bar Marantano i Palma. Men jeg kan ikke gå i den t-skjorta hver dag og sånn svinger stemningen i takt med opplevelser og vice versa.

Jeg har bestemt meg for å gå en tur i motsatt retning av sentrum og langs strendene sørover. Klokken er 11 og det er fortsatt glissent på solsengene og barene. Folk ligger nok fortsatt slått ut i de uttallige hotellsengene. Figuerentes er et eksempel på hva som kan skje med historie og natur når det moderne mennesket får ferten av penger. Grådighet? Kanskje. Etterspørsel? Helt sikkert. For der jeg opplevde turisttørke og tilbud på overnatting i Hellas i fjor, er det full rulle her i økende grad ettersom morgen går over i ettermiddag. En dag i slutten av september. 

 

 

 

 

 

 

Det blåser en lun vind, men jeg kan ikke forestille meg at sola non gang slutter å skinne over denne øya. I så fall ville den helt sikkert raskt blitt slått på igjen. Selv når forfallet blotter seg, kler nemlig denne øya sola. Folk vil ha det. Det virker ihvertfall sånn når jeg ser på den blonde engelske jenta som beveger skuldrene til musikken med en rusbrus i hånda. Men jeg greier altså ikke å forstå hva, så jeg myser etter landskapet i det fjerne. Det må jo være mer av denne øya. Bakenfor rusbrusen. Rusler langs stranda og glor på folk bak på mørke solbriller. Da jeg ser en gutt som sover ved siden av moren sin på solsenga, blir jeg overraska. Da jeg kommer jeg på hva som plager meg. Det er ingen barn i turistsonen. Ingen framtid. Himmelen blir dypere blå, og jeg burde ta mer bilder, men Harry venter. Saken skal endelig oppklares.