Dette er Vibeke utenfor blokka vår. Her har vi vært naboer i nesten fem og et halvt år. Tror jeg, for jeg går alltid i surr med årstall. Den 30. august reiste hun tilbake til Afghanistan. Der tjenestegjør hun for det norske forsvaret. Det er ikke første gang. Vibeke har vært i alle tenkelige krigssoner i verden. Dessuten har hun besteget fjelltopper så høye at du må ha oksygenmaske for å overleve og er ikke redd for å reise på hytta på fjellet aleine. Samtidig elsker hun dyr, vil helst bo på landet og ligge på gulvet og drikke te mens hun klapper katten. "Pass godt på deg selv", sier jeg som vanlig, "du også!" Vibeke drar mot Afghanistan, jeg sjekker rutetider for Vestfoldbanen.
For det går bra. Og jeg tenker på at det er rart det gjør det. Mesteparten av tiden. Hvordan vi manøvrer denne store maurtua som er verden. Jeg sitter på en benk på Nasjonalteateret stasjon. Tog kommer og går. Mennesker går av og på. Alle skal vi steder. Jeg ser hvordan Oslo beveger seg. Når man er i ro ser man bevegelse. Er du i bevegelse ser du ro. Kanskje det er derfor jeg finner ro på reise. Underveis. Samtidig kan en merke at ting på avstand blir klarere. Men når de kommer nærmere igjen er det som om erkjennelsen falmer. Og det som var, vil ikke at du skal forandre noe. Da er det tøft å holde seg i skinnet og fortsatt holde på erkjennelsen. Istedet for å la den halvsløvt gli fra deg. Liksom glippe taket uten å orke å hente det opp igjen. Som et tyggegummipapir som du egentlig helst ville ha kasta i en søppeldunk. Valg blir så mye større når det du velger bort er rett i nærheten. Det som virker riktig der, virker fjernt her. Så jeg sier til meg selv: "Bevar drømmen. Bevar drømmen".
3 ting som jeg liker godt i Norge:
- Dyne. Gjerne luftig med nyvasket sengetøy som er tørket utendørs og vasket uten tøymykner. Løfte føttene og dandere dyna godt innunder, ligge på siden og trekke den godt over skuldra Eller bare klemme rundt den, vel vitende om at den er der om du trenger den.
- Varmekabler på badegulvet. Ta av våte sokker og sko og gå barbeint over et varmt, flislagt gulv inn i dusjen.
- Vannet i springen. Sette krana på fullt og la det renne en liten stund. Fylle opp et stort glass og kjenne at svelget nesten ikke trenger å jobbe idet vannet glir gjennom spiserøret og ut i magesekken.
Non so se ho capito bene questo post. O meglio, mi sembra di averlo capito molto, troppo bene, e questo mi insospettisce, e mi fa dubitare di avere davvero capito.
ReplyDeleteNel dubbio, assumo di avere capito e rilancio, come se stessimo parlando della stessa cosa, con una esortazione alla resistenza: "Resisti, resisti, resisti!".
E ricorda.
Un grande abbraccio.
A.
Pura vida
ReplyDeleteMi sa che capisci proprio il concetto del norvegese! Resisto e ricordo (ma ho bisogno di un piccolo pep-talk). Pura vida- che bella che è la pura vida!
ReplyDeleteGreat post, delicious blog!
ReplyDeleteThanks Arne! You are great too :-)!
ReplyDeleteHelt enig!
ReplyDeleteJeg liker også nyvasket sengetøy rett fra snora. Slike små gleder må man ta vare på . Ellers er det ingen selvfølge for alle å få rent vann fra springen .
ReplyDeleteSom mor, så datter :-)!
ReplyDeleteJeg er imponert over Vibeke, som reiser så langt, til et så farlig område, for å hjelpe menneskene som lever der, til å komme i orden med livene sine. Dette kommer til å ta vinter og vår... godt noen tørr!
ReplyDeleteJa, hun er tøff!
ReplyDeleteAfganistan, langt vekk i stan, et land med en fryktelig, krigersk historie. Mange ulike, motstridende krefter; religiøse og politiske. Hvor lang tid tar det før menneskene kan føle seg trygge, - kunne akseptere hverandre og ulike meninger? Taliban er satt på sidelinja, men når hjelpeorganisasjonene er borte, kommer de igjen til å bli en maktfaktor. Spørsmålet er da: Er de interessert i å samarbeide for å gi folket den tryggheten de strever for?
ReplyDeleteDet kan du spørre om!
ReplyDelete