100% Akryl

Søndag var det  det også slutt på en tradisjon som er lenger enn både clubbing på Ibiza og min vagabond tilværelse. Barcelonas mektige tyrefekterstadion var fyllt til randen med 20 000 tilskuere for siste gang. Nå er tyrefekting ulovlig i Catalonia som resultat av dyreverneres kamp for oksene og nasjonalisters kamp for å skille regionen fra Spania. Men et fullsatt punktum var på ingen måte representativt for publikumstilstrømningen etter finanskrisen. I august var antall forestillinger halvert i Spania. Det betyr at Spanias mest populære tyrefekter José Tomas og min venn Armand må finne seg andre arenaer, men uten våpen som beskyttelse. Da kan det hende at Armand virkelig får satt sine store "cojones" på prøve. 

Tyrefekting er iscenesatt, men den langsomme døden til oksen er ekte. Akkurat som bomull. Jeg er veldig glad i bomull. Liker hvordan stoffet ligger mykt over huden. Tett eller luftig. Hvordan det slites og blir tynnere og falmet med tiden. Som en levende organisme. Også på møbler. Som stoffet på sofabenkene på Panetosto i Cala Bona, der fargene har mistet sin skarpe kulde og både øyne og kropp kan hvile på det sola har gjort mykt og varmt. Fra Ibiza by ser du ut over samme hav, men fra en annen strandbar hvor omgivelsene med ett er syntetiske og alt som kommer på bordet er fra dispenser, boks eller frysedisk. Elektronisk musikk omfavner deg fra stadig nye høytalere der du går gatelangs. Jeg går inn i en butikk full av drømmefangere og røkelse. Gjett om jeg gjerne skulle hatt en, men prøver å være tålmodig til jeg treffer en indianer som kan det. Kjøper istedet to gensere. Røkelse fyller nesa, det klirrer svakt i smykker og musikken duver. Tenker at jeg har gjort et kupp, men på veien hjemover kommer tvilen. Det er Ibiza by. Det er 100% akryl. Ikke det Spania jeg er forelska i.