29. august er det nøyaktig to måneder siden jeg forlot landet. Kapteinen melder om fjorten grader på Gardermoen og cumulusskyer som kan gi turbulens. Jeg vet ikke om det er akkurat det han sier, men jeg håper det. Jeg ønsker meg en reaksjon og et svar fra egen kropp i møte med Norge. Kanskje jeg vil kjenne på smerten eller ubehaget så mange her hjemme har kjent på mens jeg har vært borte. To måneder med varme. To måneder med opplevelser. To måneder med utfordringer. Uten å lengte hjem. Så nå vil jeg at Norge skal riste tak i meg. Gjøre meg delaktig. Men det skjer ikke under innflyvingen. Norge har forandret seg, jeg også. Det er som om vi har hatt sommerferie på hver vår kant med opplevelser som ikke kan deles fullt og helt. Du var ikke der. Sammen med meg. Kanskje vi har vokst fra hverandre? Jeg tar trikken til Domkirken. Det ligger fortsatt blomster, brev og lys utenfor. Dørene er åpne. Jeg har aldri sett kirken sånn før. Jeg går inn som en turist, men leter og leter etter følelsene. Ser barnetegninger som er hengt opp, et alter med små lapper som er skrevet av mennesker fra hele verden, med budskap om kjærlighet og støtte. Inne i en plastlomme ligger bildet av en jente. Med fødselsdatoen skrevet nederst på arket. Født 18. januar 1993. Død 22.07.11. Det er som om Norge gir jeg meg en klem og sier at " det her skal gå bra". Distansen er mindre, og jeg blir blank i øynene. Vi blir avbrutt av en som snakker høyt med seg selv. Har en hatt full av fuglefjær og forteller om sin tyske bestefar til noen turister. En eldre kvinne sitter alene på en benk. En langstilket blekrosa rose ligger på fanget hennes og troner gigantisk over de spinkle bena. Hun gråter stille. En ung kvinne tørker tårer mens hun ser på barnetegningene. Jeg går ut, ser meg om og tar trikken videre til Schous plass for å forhåndsstemme.

Nam, nam, Ospedaletti 2!

Marokko 3: Shining

Film historian Geoffrey Cocks notes that the film contains many allusions to fairytales, both Hansel and Gretel and the story of the big bad wolf. 

Marokko 2: Dreams

Yonnes drømmer om en skole for barna i gata. Jeg drømte om å være sigøyner og uredd i Imsouane. Jeg greide det ikke. Men på en vegg i bydelen Pilastro i Bologna står det:

Det var det jeg gjorde. Jeg sluttet ikke å drømme. Jeg startet å drømme. Da er det ikke så farlig å ikke få til alt. For drømmer har ikke alltid behov for å realiseres. Det ligger i deres natur. De er drømmer. 

Marokko 1: The Art of Living

Yonnes tar i mot mennesker fra hele i verden i sin leilighet i Essaouira. Han er en gutt og en mann på 30 år.  Med et liv som har vært hardt. En gutt som vil kite og leve livet. En mann som har opplevd å miste mor og far som barn og ung og har fostret opp tre søstre. Han har ingen skolegang. Har lært seg engelsk gjennom internett og ved å snakke med folk. Han er reflektert i forhold til både samfunn og religion. Bemerkelsesverdig. Forteller om et Marokko som er gjenstand for korrupsjon. Som står i veien for retten til nødvendig helsehjelp for eksempel. Religion som sammen med tradisjon gjør det umulig å ha et kjæresteforhold til en jente. Han har ikke noe å ta med seg inn i et ekteskap. Om en mangel på demokrati som Yonnes mener vil føre til at Marokko snart eksploderer. Han er oppgitt, frustrert, men med respekt. Han har en visjon om å starte en skole for barna i gata. Han har forsøkt å kontakte betydningsfulle menn i kommunen. Har logret for dem, som han sier, men han har ikke lykkes. Han snakker og snakker. Hva skal du undervise? spør vi. The art of life, svarer Yonnes og mener det.

Sjekk ut

naturalpower i EF BLOGGKONKURRANSE!

Nam, nam, Ospedaletti!

Å våkne opp med Italia

Morgendisen ligger svalt over Middelhavet og vinden glir mykt over bare armer og bein. Magen murrer og minner fortsatt om middagen på en terrasse høyt over torget i Marrakech. En god natts søvn skal avsluttes med en kopp espresso. En varm dag startes med et glass nypresset appelsinjuice og et nytt kapittel i Roberto Savianos ”Vieni via con me”.  Dagens kapittel 4 med historien om Piero og Mina er så gripende at jeg velger å  oversette den på strak arm, med håp om at den også når fram til deg:

Det er kanskje ulikt meg, men jeg vil fortelle en historie om kjærlighet som tok bolig i meg og ikke vil dra igjen. Sånn som skjer med viktige historier som du leser eller hører.    

Det er våren 1973. For lenge siden, før jeg ble født. En jente er på tur med menigheten, en jente fra Trentino i nord, hun går seg vill i Roma, kanskje den største byen hun noen gang har vært i, i løpet av sitt liv. Hun er på Campo de` Fiori og skal til Piazza Venezia, men vet ikke veien. Hun ser en mann som sitter og spør ham om veien. Mannen har på seg en jakke med frynser og har langt, blondt hår. Han ser ut som en hippie. Han reiser seg, han er høy, over en meter og nitti. Han forklarerer henne ikke bare veien, men tilbyr seg å følge henne. Hun ser at han halter og sier: ”Ta det med ro, jeg kan gå alene”. ”Nei, jeg følger deg”. Dermed går Piergiorgio Welby og Wilhelmina Schett, kalt Mina, sammen mot Piazza Venezia. På veien snakker de om alt det en kan snakke om på få minutter. Han er sekstiåtter, ikke religiøs, har reist rundt i Europa, skriver, maler. Hun er praktiserende katolikk, på tur med menigheten i Roma. Likevel møtes disse to verdenene som tilsynelatende er så langt fra hverandre.

Når de skilles, utveksler de telefonnummer og adresser. De begynner å skrive til hverandre, ringes. Piero glemmer ikke jenta fra Trentino, selv om han kun traff henne i noen få minutter. Mina har heller ikke glemt ham og drar tilbake til Roma, denne gangen for ham. Hun reiser ikke derfra igjen for Piero foreslår straks at de skal bo sammen i huset han deler med foreldrene. Det er en rolig atmosfære, som når noe nytt blir født.

Etter de har bodd sammen i to år, benytter moren anledningen under en middag til å spørre: ”Skal dere ikke snart gifte dere?” Piero tier, Mina ser i gulvet, Piero skifter samtaleemne. Kvelden avsluttes slik. Men når de er alene, spør Mina: ”Hvorfor svarte du ikke? Vil du ikke gifte deg med meg?” Piero svarer: ”Jeg vil ikke gifte meg med deg. Fordi du skal være fri, fri til å dra din vei når du vil. Når sykdommen min gjør meg til en trestamme, kommer jeg til å være en byrde for deg”.

Piero hadde allerede forklart henne at han led av progressiv muskulær dystrofi, en nevrodegenerativ sykdom som rammer musklene og tilintetgjør gradvis kroppen. Men det er først nå han betror seg til henne om sin redsel: ”Jeg kan ikke skjule noe for deg, jeg kommer til å dø av kvelning”. Mina svarer med en avvæpnende enkelhet, en enkelhet dyp som havet: ”I mellomtiden fortsetter vi fremover, når alt kommer til alt er det ingen som vet hva fremtiden bringer. Den som er redd for fremtiden, lever ikke i nåtiden”. Slik demonterer hun, med sin enkelhet, hele den dramatiske byrden av Pieros ord, han vil ikke sette Minas lykke i fare.

I 1980 gifter de seg i kirken, for familien Welby er katolsk. Piero kommer til bryllupet i rullestol, sykdommen er i ferd med å langsomt lamme hele kroppen, armer, hender, bein, til og med hjertet. Han elsket å gå på tur i skogen fordi faren var en jeger, men han greier det ikke lenger. Mina mister ikke fatningen og med sedvanlig enkelhet sier hun: ” Om du ikke lenger kan  gå på jakt, drar vi på fiske!” Mina er sånn: at man ikke kan gjøre en ting, er for henne bare en forutsetning for å gjøre andre ting, kanskje bare bedre og mer morsomme. Og derfor drar de og fisker, med rullestol. Fordi Piero har vanskelig for å bevege armene, lærer Mina seg å feste agn: ”Jeg hadde aldri trodd at jeg noen gang i livet skulle ende opp med å sette mark på en krok”.

Alle ulykkene som skjer, og det er ikke få, synes å være bare hendelser- først og fremst for Mina, men også for Piero- som gir mulighet for en annen måte å leve på. Som om et hvert hinder er et nødvendig skritt for å sette følelsene på prøve og fremfor alt bygge noe helhetlig, ikke bare noe som fører videre en tragedie. Skape seg et liv. På grunn av respiratoren, kan ikke Piero gå ut. Derfor forsøker Mina å ta med seg naturen, som han elsket så høyt, hjem. Bilder av innsekter, blomster, fluer…. De tar aldri bilder av døde innsekter, bare levende! Mina hjelper Piero til å forstå at nåtiden er den eneste virkelige formen for evighet som mennesket kan kjenne til. Piero sier til henne: ”Du har fått meg til å gjøre så mange ting at jeg ikke har merket at jeg er syk”.

De hadde en avtale, Mina og Piero: om han ble syk skulle hun ikke sende ham på sykehus. Piero trodde han skulle falle i koma og deretter dø. Hun lovet, men så kommer den fryktelige dagen, med fordømt pustebesvær og Mina, redd, greier det ikke. Hun godtar ikke å miste ham og ringer etter ambulanse. En ting er å godta en pakt, en annen er å sette den ut i livet. Piero blir trakeotomisert, de gjør et kirurgisk inngrep over luftrøret slik at han får en alternativ luftvei til den naturlige, og fra den dagen lever han tilknyttet en respirator, immobil, til sengs. Denne respiratoren er en innretning som fylles og tømmes ettersom den pumper luft inn i kroppen. Den taktfaste lyden er lik stempelet til et lokomotiv.

Men livet deres stopper ikke opp. Piergiorgio leste masse, spiste bøker. Han hørte på et bokprogram på RadioTre som heter Fahrenheit, oksygen for en hver leser, og sa til Mina: ”Jeg vil ha denne boka. Men vi har ikke penger.” Og Mina tullet: ”Men du er rik, det er derfor jeg giftet meg med deg!” I virkeligheten levde de på en ledsager støtte på 450.000 lire i måneden, som ville vært cirka 500 euro i dag.

Piero elsket også å male, oljemalerier. I begynnelsen med glede: muligheten til å skape og ha det gøy, men når sykdommen framskred ble det stadig mer vanskelig å bevege seg og derfor ba han Mina bevege lerretet under hendene ettersom hvilken figur han ønsket å tegne, mens han holdt penselen fast med fingrene. Mina foreslår derfor at han skal male mindre bilder: ”Store kunstnere har gjort det samme”. Og hans siste bilder er faktisk små tegninger. Mina håpet at han slik ville holde seg fast i livet. I sin bok skriver hun: ”Jeg forsøkte virkelig med en terapeutisk tilnærming, men min var en terapeutisk tilnærming av kjærlighet”.

I 2001 tiltar sykdommen og Piero blir deprimert. Han sier: ” Det er slutt. Nok”. Muskeldystrofi er en sykdom som tilintetgjør kroppen, men som i de fleste tilfeller, lar hjernen være inntakt. Derfor er den syke bevisst og klar over forfallet og smertene som sykdommen framprovoserer. Piero spør kona om samtykke til å slå av respiratoren. Mina blir sint, hun kan ikke godta det, for henne er det som om han sier at han vil forlate henne. Som om han skule ha sagt: ”Jeg elsker deg ikke lenger”. Derfor svarer hun: ”Jeg gir deg ikke skilsmisse!”. Piero, som kjenner henne godt, ber henne ved å smelle med tunga om å legge hånda rundt halsen hans. Mina gjentar ofte: ”Jeg var sykepleieren hans, han var psykologen min. Han visste alltid hvordan han skulle behandle meg”. Mina tenkte at Piergiorgio var egoistisk, senere forstår hun derimot at egoisten var henne.

Dermed begynner kampen sammen med Radicali for å skru av respiratoren. I 2002 åpner Piero et forum, som han oppdaterer kontinuerlig frem til siste dag i livet. Han skriver under pseudonymet Calibano, etter karaktereren fra Stormen av Shakespeare: et monster, deformert og fregnete ” ikke beæret med en menneskelig form”. Gjennom forumet kommer han i kontakt med mennesker i hele verden som har samme behov, som lever med samme lidelse.

Piero har hastverk med å komme frem til det han definerer som en ”verdig død”, alt i følge loven. Han ber ikke om aktiv dødshjelp, det vil si praksisen som består i å framtvinge død på den minst smertefulle og raskeste måte hos et menneske som lider av en uhelbredelig sykdom, for å gjøre slutt på deres lidelse. Han ønsker å avslutte terapi, det vil si alle de medisinske teknikkene som trengs for å kunstig holde i livet funksjoner som er rammet av uhelbredelig patologi. Han vil ikke forkorte livet ved å forårsake døden. Som kardinal Carlo Maria Martini sier: ”Å unngå terapeutisk intervensjon betyr ikke å forårsake død, men å akseptere at man ikke kan forhindre den”. Personene som kommer for å treffe ham, som ikke forstår ham, sier til Mina: ”Han ønsker å dø fordi han er deprimert, fordi han ikke for god nok behandling”.

22. september 2006 bestemmer Piero seg for å sende et videobrev til Italias president Giorgio Napolitano. Han er vant med å bruke en talemaskin: på en monitor foran ham er det bokstaver som han kan velge ved bruk av blikket og maskinen setter sammen setningene han ønsker å uttrykke. Hans beskjed er det poetiske manifest for hans kamp for livet:

Livet er kvinnen som elsker deg, vinden i håret, solen på ansiktet, en spasertur om natten med en venn. Livet er også kvinnen som forlater deg, en regnfull dag, en venn som skuffer deg. Jeg er verken melankolsk eller manisk depressiv. Å dø gjør meg skrekkslagen. Dessverre er det som er igjen ikke lenger liv, det er bare en sta og tåpelig måte å opprettholde biologiske funksjoner.

Det er vakre ord, som ikke bare omhandler bioetikk. Klokheten, vinden i håret, kvinnen du elsker, men også kvinnen som forlater deg, vennen som forråder deg: her er ikke en mann som ser på livet som et vei bare av lykke. ”Å dø gjør meg skrekkslagen,” sier han. Han er redd, men han vil ikke ta selvmord, han tenker ikke engang på det. Han ser på sitt liv som ikke lenger et liv. Det vil si at det som for andre kan se ut som et liv ikke er det for Piero. Og han føler at det bare er han som har rett til å bestemme over sin situasjon. Han føler at det er hans rett.

Styrken til Piergiorgio Welby er den å handle med rette, å hele tiden gjøre krav på muligheten til å velge. Piero kunne ha reist til Sveits, og en gang foreslo Mina det: ”Der kan man, der er det ikke obligatorisk terapi, der lar de deg sove”. Han svarte: ” Og hva om flyet faller ned?” Fordi hans mål var ikke bare å løse et personlig spørsmål, men å skape mulighet for retten til å velge. Piero kunne fint betalt penger under bordet, som det allerede gjøres på sykehus i Italia. Eutanasi eksisterer allerede: man betaler en eller annen for å handle i stillhet. Det ble også foreslått for Mina: ”Ikke gi ham mat lenger og han vil bli svakere…”.

Det er derfor ordene til Piergiorgio Welby til president Napolitano er ord som ikke bare omhandler rettigheter til den syke, men rettigheter til alle italienere. For hver gang man henvender seg med et personlig valg, beskytter man rettighetene til alle.

En lege fra Cremona, anestesilegen Mario Riccio som hadde fulgt Welby-saken gjennom avisene og hørt ordene adressert til presidenten i republikken, bestemmer seg for å hjelpe Piergiorgio. Det er bare noen få dager igjen til jul og han sier: ”Sees vi etter jul eller?” Piero føler seg allerede ferdig, han vil bare at denne siste døren skal åpne seg og at det skal være et vanlig øyeblikk for ham, derfor svarer han bestemt: ”Nei, vi sees onsdag etter Affari Tuoi (program på Raiuno).

Ettermiddagen denne 20.desember, er Mina trist. Uansett hva hun gjør for ham, hverdagslige gjøremål som hun har gjort i årevis, tenker hun: ”Dette gjør jeg for siste gang”. Hun gripes av angst og er hektisk. Han spør henne: ” Har du vært lykkelig?” En av de spørsmålene som du alltid har lyst til å stille en person du elsker. For Mina hadde det vært ” et liv fylt av lykke, det beste hun hadde kunnet forestille seg”. Så hun sier: ” Kom og hent meg, hva skal jeg gjøre uten deg?”. ”Du har noe å gjøre!” beroliger han henne.

Og denne ettermiddagen betror Piero seg til Mina: ”Å dø er ikke en vits”. Om kvelden på sin siste dag leser han e-mail, svarer på kommentarene på bloggen og så sletter han alt. Rundt klokka elleve sier Piergiorgio farvel til familien og tre venner som har samlet seg rundt ham. Legen spør: ”Skal vil fortsette?” For dette siste svaret, vil Piero bruke sin egen stemme. Andpusten svarer han: ”Ja”. Mina spør da: ”Vil du dette virkelig?” Piero blunker, en gang bare, for å si: ”Ja”. Han dør kort tid etter, på en verdig måte som han hadde spurt om og ønsket i lang tid, med støtte fra loven.

Mina er katolsk som moren til Piero og ønsker begravelse i kirken. Fra Roma får hun dette svaret:

På henvendelse om begravelse i kirken for avdøde Piergiorgio Welby, har Vikariatet i Roma ikke kunnet innvilge fordi, i motsetning til selvmord hvor man antar fravær av forsettelig samtykke, var det kjent, også offentlig, ønske til Welby om å avslutte eget liv, det går imot den katolske doktrinen.

De som svarer slik er den samme institusjonen som gravla Enrico De Pedis, kalt Renatino, boss og blant grunnleggeren av mafiabanden i Magliana, drept ved Campo de` Fiori i Roma 2. Februar 1990, av leiemordere sendt av hans ”ex-venner”. Hans navn er knyttet til saken Emanuela Orlanda, jenta som forsvant ved Vatikanet i 1983. Han tilbrakte aldri en dag i fengsel, Renatino, og liket befinner seg inne i basilikaen Sant` Apollinare i Roma. Han blir gravlagt og nøklene til porten gis til enken Carla, og bare hun har adgangsrett. Katolske begravelser er også gitt til diktatorer som Francisco Franco og August Pinochet. Franco som bygget opp et regime i Spania støttet av Tyskland under nazismen og et fascistisk Italia, ansvarlig for døden til tohundreogfemtitusen opposisjonelle, tilbedt som en helgen av en gren av den katolske kirke, en splittet katolsk kirke. Under den religiøse seremonien til ære for Pinochet, den chilenske diktatoren som er dømt for overgrep mot menneskeheten, viste sekstitusen personer ham sin ære. I mars 1991 ble Mario Iovine, en av grunnleggeren av Casalesi-klanen, gravlagt med en religiøs sermoni i Casal di Principe, om natten. I begravelsen til mafiabossen i Sacra Corona Unita, Roberto Sannolla, drept under flukten til Montenegro, fulgte to jenter utkledd som bruder kisten.

Alle religiøse begravelser, alle katolske. Kirken hvor Mina ville si siste adjø til Piero forble derimot stengt. Begravelsen til Piergiorgio Welby ble holdt med en borgerlig seremoni på et torg foran kirken San Giovanni Bosco i Roma. En religiøs begravelse, innvilget diktatorer og kriminelle, personer som har hatt andre menneskers skjebne i sin hånd, ble nektet Piergiorgio Welby, en mann hvis eneste feil, etter førti år med sykdom, er å bestemme seg for ikke å ville lide mer, å ville bestemme over eget liv. I begravelsen ble det minnet om at Piero bare ville avslutte lidelsen, han ba bare om en siste gest av kjærlighet.

Kjærligheten mellom Mina og Piero begynte på Campo de` Fiori under statuen av Giordano Bruno, filosof fra Campania. Nå er ikke lenger den statuen bare en statue av en filosof som jeg beundrer, en tankens fyrtårn. Den er også et minne om deres kjærlighetshistorie. Når jeg leser de siste ordene til Giordano Bruno, tenker jeg på Piergiorgio Welby:

Jeg har kjempet. Og mye: jeg trodde jeg kunne vinne (men lemmene nektes styrken til sjelen), og skjebnen og naturen undertrykker studiet og anstrengelsene (….) Når det gjelder meg, har jeg gjort det som er mulig (….): jeg har ikke fryktet døden, jeg har ikke gitt etter, jeg foretrekker en død med stor ståhei fremfor et liv uten kontraster.

"Vieni via con me" Roberto Saviano (2011)

Det blir ihvertfall en god historie

Dette er historien om meg i Marokko. Om 47 varmegrader, ramadan, fremmedfrykt, temperament, farger, lukter, fantastisk landskap og angst. Om å miste kontroll. Jeg har drømt om Marokko så lenge jeg kan huske. Planlagt utallige turer, kjøpt flere bøker og hatt en flybillett i hånda. Drømt om fargene og formene. Men et land er mer enn kulissene, det er livet som beveger seg. Menneskene som bor der. Jeg er her og vil samtidig bort. En uke har gått. Et døgn igjen. Glad for å være her. Glad for at det snart er over.

Aldri i verden om det koster 200 dirham eller 20 euro til Musée de Marrakech. Jeg står på flyplassen med stor sekk, liten sekk og veske, men fremfor alt vondt i hodet. Taxisjåføren gir seg ikke. 20 euro. Betalt til sjefen før avreise. Stemningen er ikke god. Det bobler i blodet på meg, mens sjåføren rygger tilbake for å krangle med en kollega. De slenger seg inn i hver sin bil og fortsetter kranglingen gjennom vinduet. Jeg ser på passasjeren i nabotaxien. Han løfter hendene oppgitt fulgt av et skrekkslagent blikk. "Please watch the road!" Jeg høres ut som en mor som maser på sønnen sin rett før leggetid. Sjåføren forstår at bristepunktet nærmer seg. "Sorry! It`s ramadan! No drink, no smoke, no eat". Med tanke på min egen mor og hva et fall i blodsukker kan gjøre med et menneske, kommer medfølelsen over meg umiddelbart. Imidlertid strekker den seg ikke lenger enn til at jeg spør meg selv hvorfor en troende lyver og ikke kjører kunden til avtalt sted, men istedenfor setter henne av på et gatehjørne hos en venn som for noen nye dihram skal følge henne frem. Det er stopp. "No more money!", gjøre-selv-prinsippet, vennlige mennesker og mobiltelefon.

Marrakech er en eksplosjon i lukter. Et mylder. Riaden en rolig oase. Vi sitter på takterrassen når minaretene utbasunerer bønneropene. Svalene flyr lavt. Regnet kommer aldri. Varmen ligger som et ullteppe. Vi går gjennom souken til torget. Spiser tagine, grillspyd, oliven og brød. Drikker vann. Det serveres ikke alkohol i nærheten av en moskè. Torget er stort og romslig. Gatene i soukene smale og trange. Det passerer kontinuerlig scootere som aldri stopper opp. Hele tiden mennesker og øyekontakt. En ettermiddag i 1995 sa en eldre frue i Cagliari til meg at "øynene er sjelens speil". Derfor blir den første kvelden i Marokko sterk.

Vi fyller ut uttallige skjemaer og får endelig reise avgårde ut på eventyr med vår mini J-Lo. Liten og nett, med vekten i bakpartiet. Det er lite bensin, men at det er så lite at bilen stopper etter 500 meter regnet vi ikke med. Det er 47 grader pluss. Sola står midt på himmelen og skylder skygge. Og sånn får man umiddelbart respekt. For sola og for varmen. Med aircondition som pleier oss kjører vi gjennom månelandskap mot Essaouira. Stopper på øde plasser for å drikke juice eller te. Overalt dukker folk opp fra bak disken. Tydelig preget av en avbrutt kobberstrekk, men alltid villige til å yte service. Vi drikker turens beste te i et berbertelt satt opp for turister. Duften av mynte overdøver alt annet. Servitøren er utslitt og legger seg ned på sofaen ved siden av oss. Det er ramadan.

Det er 15. august og Ferragosto på italiensk. En sånn dag. Og jeg har fulgt sigøyneren inne i meg som jeg lengter etter å være og skaffet overnatting gjennom Couchsurfing. Men da vi sitter på takterrassen hos Yonnes i et boligområde i Essaouira greier jeg bare å tenke på meg selv. Han forteller historien om sitt liv. Om famile, død, livet i Marokko. Jeg hører hva han sier, men greier bare å tenke på at jeg håper ikke jeg blir syk og havner på sykehus her. Yonnes gir oss en innføring i Marokko som en sosialantropolog bare kan drømme om, men jeg teller timer til vi kan dra videre. Vi spiser en fantastisk middag på en bitteliten restaurant hvor de tilbereder alt fra bunnen av med oss til stede. Det blåser og er iskaldt. Sanden føyker og bilen vil først ikke starte. Parkeringsvakten sparker i bilen. Det er bare en natt til på gjesterommet hos Yonnes, så er det over.

På Yonnes anbefaling drar vi viderer til Sidi Kaouki. Først spiser vi en nydelig frokost i medinaen med ferskpresset juice og croissanter. Vi ser at fiskebåtene kommer inn. Det er måkeskrik og slåsskamp. Sløying av fisk og reparering av garn. Med en nyervervet frihet og lett hjerte kjører vi langs Atlanterhavet. Tar opp haikere som inviterer oss på middag og kommer fram til det lille stedet hvor en jovial italiener med dårlig forretningssans tar imot oss. Bare et døgn og hvite laken er allerede himmelrike. Vi går tur langs stranda og kjenner hvordan vinden pisker sanda mot beina. Unge gutter spiller på trommer. Vi er bare noen få turister og et mektig hav. I solnedgangen deler vi en flaske marokkansk rødvin på takterrassen. Gave fra Yonnes. Den 2 måneder gamle labradorvalpen Blacky sjarmerer oss i senk. Det føles trygt og godt.

Kanskje det er derfor vi følger Yonnes anbefalinger og reiser videre til Imsouane. Et sted inne i meg tar romantikeren fullstendig overhånd, og jeg innbiller meg at jeg kan overnatte hos berberkvinnen Yomna. Helt nede på stranden, i et mørkt lite og rått rom. Mens hun koster og steller i stand stråmattene på steingulvet, kjenner jeg hvordan sola steker og ser barna rundt meg som i en vag drøm. Drømmeren så for seg late dager med bading og bok. Lek og samtale med berberne. Sene kvelder med grilling av fersk fisk over åpen ild på verandaen og å sovne til bølgene som slår mot land. Jeg vil, men greier ikke. Jeg er redd. Derfor skaffer vi oss både et rom ved sjøen og et rom hos Hassan. Alt for 30 euro frokost inkludert. Og enda en kveld ser vi hvordan solnedgangen tømmer gatene for menn. Det er middagstid.

 

Vi tror det er bare er en liten svipptur. Men fra Imsouane langs kysten mot Agadir og gjennom Paradise Valley til Imouzzer opplever vi overveldende landskap. Natur som skifter fra åpne solsvidde sletter og krystallklart hav til bratte fjell og frodige oaser. Det er så overraskende. Vi kjører uten kart. Time etter time. Stopper for å bade, for å spise grillet fisk, drikke ferskpresset appelsinjuice og ta bilder. Hundrevis av bilder. Og da har vi ikke tatt bilder av en brøkdel av hva vi snakker om hadde vært fine bilder å ta. Vi spør om veien, tar med gutten som sier han skal samme vei og da har vi akkurat dratt strikken litt for langt. Heldigvis snakker han ikke italiensk. Gutten som konverserer hyggelig og forklarer om berberlandsbyer og vannfall. Og der midt i ingenting ligger Hotel des Cascades. Og som ellers langs øde veistrekninger dukker det opp et menneske når du minst aner det. Så snart du sakker ned eller stopper opp. Resepsjonisten har prislisten og kalkulatoren klar. Ingen kredittkort. Ingen gjester. Fire franskmenn og oss. På et hotell som er en blanding av gammel storhet, tuberkulose, fransk koloni og Shining. Svømmebassenget er nesten tomt. Belegget på tennisbanen skaller av. Hagen bugner over av blomster, og utsikten utover fjell og dal er rett og slett vakker. Resepsjonisten regner og regner. For 700 dihram kan vi etter mye regning få overnatting pluss en omelett og frokost. Han spør om vi skal ha noe å drikke. Han gjør store øyne og henger seg nesten opp i kalkulatoren da vi svarer en flaske vann. Vi ser solnedgangen og spiser 20.15. Etter servitørene endelig har fått noe å spise etter en lang dag med faste. Vi får servert en omelett. To egg. Ti meter til høyre sitter franskmennene med sin halvpensjon. Ti meter til venstre sitter sønnen til hotellsjefen (tror jeg) og drikker te og røyker hasj. Det er stjerneklart. Så lyst og så mørkt på en gang.

Vi tilbringer de siste to dagene gatelangs i Marrakech. Rien! Roper den lille gutten da han ser hva slags mynt vi har gitt ham etter at han har vist oss veien. Så søt, sa jeg rett før til Andrea. Rien! Roper han som Edith Piaf sang det. Nada! Jeg kjenner hvordan mynten treffer meg i rompa. Vi kjøper beroliggende urter, jasmin, ambra, safran, sandeltre og rosevann av den unge gutten som vil studere til ingeniør i Frankrike. Ser hvordan han prater ivrig med tørre lepper og gulper grådig i seg et krus vann ved solnedgang. Vi har opplevd så mye, men nå vil jeg hjem.

Vale Barcelona 2!

Vale Barcelona 1!

Tibidabado!

På trappen står Hermana (søster) Cari. Hun er ute og henter posten. Jeg har en søster i Norge som heter Karianne. I dag blir det forkortet til Kari, for å gjøre historien bedre. Cari med C er fra Barcelona og vokst opp i nabolaget til La Rambla. Som nonne har hun bodd 48 år i Frankrike og snakker like godt fransk som spansk. Bestefaren hennes på farssiden var fra Sicilia. Mafia, ler hun. Cari snakker ikke catalansk, og det er jeg glad for. Det holder lenge med spansk. Du snakker godt spansk, sier hun. Noen folk er veldig positivt innstilt på morgenen.

Det er neste rørende å se hvor godt Barcelona har blitt og blir tatt vare på. Fra en turists ståsted vel og merke. En turist som attpåtil har tilbrakt mesteparten av tida i gatene i en av de mest velstående delene av byen. Men ulike stilepoker glir over i hverandre. Fra gotikk, til modernisme og noe som kan være preget av fascime. Leter etter et ord som kan beskrive Barcelona i taubanen opp til Tibidabo. Grandios har jeg tidligere brukt. Verdig. Jeg må tenke mer på det. 512 m.o.h. møtes jeg av et tivoli flankert av en kirke og panoramoutsikt over byen. Bisarr, men merkelig velfugerende sammensetning. Kirken fylles av gitar og sang. En gjeng med pilgrimmer fra Kasaksthan holder messe. Det fungerer som å trykke på en bryter. Tårene triller. Jeg vet ikke hva som kommer over meg. Det er bare overveldende. De står med armene løftet. Håndflatene vender frem. Ber og kommer med bekjennelser. Tror jeg, for jeg forstår jo ikke. Helt til "Shalom alecheim" stiger mot takhvelvingen. De avslutter med å klemme alle rundt seg. Jeg sitter for meg selv med papirservietten i hånda. Ikke ensom. En av dem spør meg seinere, på vei ut døra til høyeste balkong i tårnet, hvor jeg kommer fra. Han var i Oslo og Kristiansand i fjor. Jeg ser ut og snur. Hvorfor skal mennesker alltid bygge utkikksposter? Og hvorfor føler jeg alltid at jeg går glipp av noe om jeg lar være? Henda er klamme. Jeg føler meg fram som en blind uten stokk på veien ned. Beina skjelver. Jeg er proppfull av stresshormoner. Selv om de selger Norwegian Panini i tivoliet, tar jeg taubanen ned igjen. Spiser lunsj i parken og avslutter med ananas. Som nesten hver dag i en måned.

Det er siste ettermiddag i Barcelona. Jeg trodde det skulle bli Gaudí. Istedenfor ble det nonner. Det er rart hvordan livet tar deg med. Der du ligger som en stein på bunnen av en elv. Noen ganger sitter den fast. Andre ganger slipper eller glipper du taket og blir med. Frivillig eller ufrivillig. Nonnene i Pedralbesklosteret baserte sin medisin på at alle skapninger består av 4 elementer: jord, ild, luft og vann. Da må jeg slutte å være så sinna på duer. De er jo bare skapninger akkurat som meg. Ikke noe å være redd for. Noen ganger forstår jeg mye spansk, andre ganger er det spennende å se hva kelneren kommer med på en restaurant. Imens forsøker jeg å la være å trampe for å skremme bort duer. Det holder hardt, men jeg holder ut. Og bedre enn som så: Jeg får servert en iskald, liten øl under parasollen. Legger merke til at duene høres akkurat ut som ugler. Eller kanskje har jeg innbilt meg at ugler høres ut duer. Glugg, glugg, koselyd, sinnalyd, jobbelyd eller bare skravlelyd. Vanskelig å bedømme.

Pedralbesklosteret er en stille oase, med et imponerende museum. Da mener jeg ikke verkene som er utstilt, men fargevalget. Hvordan de vågalt bruker skarpe linjer og farger som oransje og limegrønt i kontranst til objektene uten at det går utover stemningen og stillheten. Og det er mer intenst enn appelsin og kiwi. I 2008 kom det 6, 7 milliarder turister til Barcelona. Jeg var en av 18 356 turister som ankom Barcelona 6. august. Tyrefekting var en gang en turistattraksjon. I dag møter jeg en tyrefekter. Fra Barcelona. Catalansk og spansk, påpeker han, men liker ikke lenger denne byen. De forbyr tyrefekting fra neste år. Armand sier at tyrefekting er kunst. Ikke drap. Det er stolhet. Respekt. Men krever en mann med baller. Store baller illustrerer han. Jeg kan ikke være med på arenaen i morgen, for jeg reiser videre, men jeg har lyst. Oppleve og se om jeg kan forstå. Akkurat som med spansk. Med ting generelt.

Jeg rykker tilbake til start og Restaurante Sehari. Velger gazpacho, tortilla og vino tinto fra dagens meny. Suppa og vinen er iskald, men det er varmere i lufta. På nabobordet diskuterer et franskt par hvordan man sier "bon appetit!" på spansk. Buen provecho, svarer jeg spontant. Jøss. Godt å ha litt i fransk i sekken når jeg reiser til Marokko i morgen. En sekk som forøvrig er halvfull med fordommer. Mannen hvisker til kona: "je t`aime". Fordommene skal testes.

Monica

Soundtrack: "Barcelona" Giulia & Los Tellarini

I Japan har de ikke preposisjoner. Det er siste skoledag. Jeg får Certificate. Spansken er definitivt blitt bedre, men jeg er sulten på mer. Når frøken Silvia forklarer pretérito perfecto, slår ryggmargsrefleksen inn og jeg hysjer på franske ungdom. Jeg vil lære mer, men det er alltid deilig når du står der med diplomet i hånda og skoleferien er bare minutter unna.

Jeg bestemmer meg for å feire vel gjennomført uke. Studenthjemmet ligger med en fot i hver sin bydel. I dag velger jeg Graciá. Jeg er tidlig ute, for jeg er sulten og blåser i alle konvensjoner. Til min fryd registrerer jeg at tidsteorien fortsatt står sterkt. Konsentrerer meg om å ta bilde av klokka over det døgnåpne apoteket for å forsterke datagrunnlaget for teorien. Handlingslammet ser jeg to eldre passere rett under klokka, en og en. De ser på meg, men jeg skifter ikke fokus.

For ordens skyld kan jeg nevne at klokka er en time på etterskudd. Uansett, beviset forsvinner foran øynene på meg. Vurderer å betale en av de eldre for å sette seg under klokka. Eventuelt smile til og med. Dropper det. Setter meg for å vente på en ny. Tenker at det nytter ikke, jeg er sulten og det vil ta for lang tid. Men dengang ei. Han kommer som bestilt.

Finner en liten, lokal bar og restaurant. Kelneren lar rødvinsflaska stå igjen på bordet. Med kork. En kvinne av det faste klientellet kommer. Hun spør etter Monica. Men er Monica i byen? Eller er hun fortsatt på ferie? En matkjenner anbefalte meg engang å aldri gå på restauranter hvor de har bilde av maten i menyen. Jeg vil tilføye at man derimot bør prøve steder hvor dagens meny er skrevet for hånd. 

 

Barcelona er en utrolig ren by. Du ser stadig en søppelbil som råner rundt, og søppelmannskapene jobber til og med sent på kvelden. Monica er ankommet. Hun har et bestemt uttrykk. Venninnen har valgt et bord innendørs. Det er fullt ute. Men Monica er på utikk. Etter få minutter har hun kapret første ledige bord før damene har rukket å løfte veska fra stolen. Hele stedet virker nærmest som en klubb eller et dagsenter. Det råder en venlig atmosfære. Folk tar vare på hverandre. En mann løfter opp hunden til damen som ikke når ned fra rullestolen for å klappe den. "Pochito mas," sier kelner André og fyller opp glasset mitt. Han fyrer opp sigaren sin. En god ambasadør for sitt land. Og jeg tenker på hvor uendelig mange historier det er å fortelle. Jeg er sprekkferdig.

 

Lykken er de små ting

Å ta på seg et forkle med klesklyper i lommene. Henge opp nyvaska klær på en takterrasse. Utendørs med metervis av plass. Tidlig en morgen. Fuglene kvitrer. Sola varmer. Himmelen er blå. Lukten av nyvaska klær som tørker i sola. Minner fra en annen tid. Og studenthjemmet ligger fortsatt i dvale. Det bruser i magen. Det er lykke. Det trenger ikke være noe større tror jeg. Ikke noe mer.

Se på månen!

Jeg går langs Paseo de Bonanova. Flere ganger om dagen. På vei til skolen eller som i kveld på jakt etter en restaurant. Døgnrytmen min er blitt spansk. Sein middag og seint i seng. En rutine. For de fleste av oss kommer inn i rutiner om vi trenger det, liker det eller ei. Dermed får også en gate, eller aveny, som Bonanova sin timeplan. Mellom 17.00 og 19.00 er de eldre ute og spaserer. Enten alene, i par eller med hushjelpen. Som i Italia er det her vanlig for eldre å ha en egen hjemmehjelp. Ofte boende på et rom i leiligheten. I Barcelona er det mange kvinner fra Sør-Amerika som har denne jobben. I Bologna er det mange polakker som er såkalte badanter. Fra 21.00 til 22.00 tilhører gata derimot de kvinnelige joggerne. Jeg vi anslå at de er fra 30 til 50 år. Deretter tar de mannlige joggerne over fram til 23.00. Tid for middag og gata erobres av EF-studenter på vei ut på  byen frem til klokka er rundt 01.00. Det siste antar jeg utifra lyder her på studenthjemmet.

 

Jeg fortsetter gatelangs i smalere gater. Stort sett forlatt. Fullmånen ligger som en lite hvit ballong over byen. Jeg velger gater hvor jeg kan se den. Fullmåne er betegnelsen på den fasen i månens kretsløp hvor den befinner seg på motsatt side av jorda i forhold til sola. Siden som vender mot jorden sees da fra jordens overflate som en rund skive som er fullstendig opplyst av solen. Er det sant at man sier at en ikke skal stirre på fullmånen? Eller er det bare noe jeg har hørt? Leser at det kan forårsake såkalt månesyke, og at følsomme mennesker lettere kan tippe over i denne perioden. Dessuten forvandles jo varulven. En britisk studie viste også at det var dobbelt så mange som ble behandlet for hundebitt ved fullmåne i forhold til andre dager. Jeg skvetter til da en hund bjeffer kraftig og ivrig bortenfor meg. Har funnet en stol på Arttost som skryter av å ha Sarriás beste patatas bravas. Med garanti. Men jeg er dessverre ferdig med dem for denne gang.

 

Jeg bestiller bruschetta. En enkel bruschetta uten ansjos, ost eller kylling. Men det er masse likevel. Ikke bare tomat. Masse løk. Masse hvitløk. Masse kapers. Salt, olje og oliven. Det likner ingenting på en italiensk enkel bruschetta, men smaker himmelsk likevel. For der en eldre italiener vil velge beige, velger en spanjol brunt. En italiener tar på seg en rosa skjorte, en spanjol rød. Stillett blir til Campers. Noen liker morra, andre like dattera, men begge kan være ålreite. Akkurat som jeg snakket med nonnen om da jeg traff henne i døra på vei ut. Liten og vever med en tørr, varm hånd på min underarm under samtalen. Det er spennende. Bli kjent med ulike kulturer. Bli kjent med mennesker. Det er ikke bare en klisjè.