Uten tittel

Det er ingenting som er lite ved Barcelona. Hun byr på grandiositet, men er ikke psykotisk. I høyeste grad tilstede, pulserende og derfor levende. Og Antoni Gaudì følte det. Gjennom sin kunst ga han henne de formene hun fortjener. Organiske. Jeg kunne bare ønske jeg hadde vært her før jeg gikk på keramikkurs. Da hadde ikke oppgaven "å forme en organisk hvitløk" virket så fjern. For sånn bølger bygningenes fasader fram og tilbake, finslipt av Middelhavet, lag på lag, som barken på et tre. Og som i Venezia, er det så vakkert, men så vanskelig å nå fram. I Barcelona by bor det 1, 5 millioner mennesker. I Barcelona med omegn 3 millioner. Jeg aner ikke hvor mange turistene er, men vi fyller sentrum som sirup dekker en brødskive. 

Jeg vet ikke helt hva La Rambla er lenger. Vet ikke hva den engang har vært. Halvliters glass med sangria, fastfood kjeder og halvhjerta kunstnere. En slags identitetskrise, men med lysglimt. Som folka som vandrer rolig nedover med håndkle over skulderen. For stranda er fortsatt i enden av gata. Og jeg sitter på med turistbuss rundt hele sentrum. Det er storveis. Jeg er imponert over denne byen, men mest gjør jeg det for at jeg skal ha god samvittighet til å tilbringe tid på de stedene jeg vil etterpå. De små gatene, utkanten av sentrum. Mange bruker disse gatene som hjem. En eldre mann sitter blant x-antall kofferter og klipper skjegget. Jeg tør ikke ta bilder. Men han fascinerer meg. Er det forfengelighet eller bare praktiske hensyn? Jeg har lyst til å ta bilde av han som sitter på et trappetrinn og spiser purre og drikker øl også. Jeg vil ikke spørre for jeg er redd for å gjøre dem til noe de ikke ønsker å være. Kanskje tar jeg feil. Løsningen er å lære spansk.

Finner endelig i åpen restaurant i det folketomme nabolaget. På denne årstiden er de eldre i et klart flertall. Det er ikke bare Carlos som går tur om ettermiddagen. Eldre par som leier hverandre. Studerer menyen og går videre. Jeg bestiller tortilla og patatas bravas. Det er kjølig i skyggen. Som erfaren sykehjemsarbeider kjenner jeg hvordan trekken tar på nakken. Men sangriaen beroligger meg. Kanskje tilhører pura vida Costa Rica. Det ringer i mobilen på nabobordet. Jeg tenker på hvordan de eldre på dagsenteret i Santa Cruz alle hadde mobilen i belte. På at alt med sitronsmak er godt i varmen. Og på damen jeg så vaske hunden sin med våtserviett etter den hadde gjort fra seg. Det har vært en fin dag.