Reisen til EF Barcelona

Jeg er ganske redd for hunder. Det er ingen hemmelighet. Jeg prøver ikke å skjule det. Lonely Planet advarer mot gjenger av gatehunder i Bucuresti. Etter 18 timer på toget fra Budapest, var jeg derfor ganske betenkt da jeg ifjor gikk av toget midt på natta og hørte uling. Det tok ikke lang tid før de var der. Men ingenting skjedde. I Bologna bykser en hund mot meg i parken. Eieren kommer fortvilt løpende med båndet. Beklager hundens oppførsel. I Costa Rica fortalte lærer Lidia at de har et annet forhold til hunder. De er ikke kjæledyr, men dyr. De bor utendørs. De luftes ikke, men jeg møtte dem ofte løpende langs stranda tidlig om morgenen. De passet sine egne saker. Ingenting skjedde. Beveger meg inn på ukjent grunn, men synes hunder bjeffer mindre uten bånd eller et gjerde som begrenser dem. Hunder i sin naturlige form kan jeg stole på. Sånn som jeg stoler på at ikke fremmede jeg går forbi på gata skal overfalle meg. Et menneske som har blitt holdt i bånd eller sperret inne. Kanskje irrelevant. Alt er relativt. Men når levende vesener får være i sin naturlige tilstand- hvordan er vi da?

 


Min naturlige tilstand er ikke å sitte i et Ryan Air fly fullt av italienere på vei til Barcelona. Og jeg fortsetter min stigmatisering av italienere. Skjærer alle over en kam, for dem man elsker tukter man. Allerede i køen for å levere sekken kjenner jeg det. Utålmodigheten. Jeg vet ikke hva de skal rekke. Flyet reiser ikke før alle er ombord. Men de vil fram, ombord og av flyet fortest mulig. Og det finnes fortsatt mange italienere som klapper begeistret når flyet lander. Som jubler når Ryan Air fyrer av fanfaren ved landing. De er som sprekkeferdige ballonger. Jeg kommer inn på flybussen som er kald som en fryseboks. Hører et langdrygt "aaaaah....!" Motsatt av svenske kongens nej. Der sitter fire svenske damer og spiser Polarbröd og drikker Ramlösa. Et syn med beroliggende effekt.

Fra flyplassen Girona nærmer vi oss Barcelona i gradvis mer brunnsvidd landskap. Byen blir en stor, voksende masse. Boligblokker store som kvartaler. Jeg hører på "How to save a life" av The Fray om igjen og om igjen. Vet ikke hvorfor. Jeg skjønner ikke helt hva de synger om. Kanskje fordi jeg ikke hadde så lyst til å reise fra Bologna, men jeg er på vei mot Triumfbuen. Fortsetter langs Calle Trafalgar som er full av kinesiske forretninger. Spør om veien på Spanglish. Tar et dostopp på Burger King og idet Madcon og "Beggin" forsvinner bak en lukket dør, møter folkehavet meg. Placa de Catalunya. På alle verdens språk. Det er H&M og McDonalds. Metro, tiggere og narkomane. Isen smelter på et blunk. Jeg går av toget. Spør og spør og spør om veien, men kommer aldri frem. Sekken gnager mot skuldrene. Jeg forbanner. Alt omtrent. Idet jeg vurderer å overgi meg, og på en eller annen måte i en sommertom del av Barcelona  få tak i en taxi, kommer Carlos gående. Målbevisst og i godt driv. Ute på sin daglige ettermiddagstur. Godt kjent i området. Han vet heller ikke hvor Calle de la Marquesa de Villalonga nummer 19 er. Men han tar affære. Ringer. Mens han forklarer meg veien, ser han hvordan øynene mine blir rundere og rundere. "Jeg følger deg !" Og akkurat som to store skilpadder på 150 kg, får Carlos meg til å kjenne betydningen av noe. Vi går og prater, og jeg forstår nok min spansk bedre enn ham. Det gjør ikke noe fordi han vet at jeg er takknemlig. Fordi vi begge to smiler når vi skilles. How to save a life.