Jeg vil lære mer spansk. Jeg vil lære ord med myke l`er og uttale n`er som presser tunga mot ganen. Svare mucho og mas når frøken spør. Bøye verb i kjønn og tall. Jeg vil forstå hvorfor Meyling reiste fra Nicaragua til Costa Rica. Hvorfor hun sluttet på skolen. Hva hun drømmer om. Jeg vil reise til Argentina og Buenos Aires. Og når jeg hører på de livlige diskusjonene i barene som Alina fortalte om, vil jeg forstå. Så jeg reiser til EF Barcelona. Og nå mener jeg alvor. Ingen late morgener med kaffe på terrassen. Det blir intensivkurs og pugging av gloser. Og mye Antoni Gaudí.
Jeg har mellomlandet i Bologna. Studentbyen med det store hjertet av snirklete gater. En labyrint. Min andre hjemby det siste året, men ikke et fortrolig bekjentskap. Fortsatt en fremmed på mange måter. Xenofobi betyr frykt for det ukjente. Denne frykten bunner ut i at elementene, mennesker, steder og skikker, innehar ukjente verdier som man har vanskelig for å forholde seg til. Men denne dagen beseirer jeg sentrum av Bologna. Legger alle de små smugene for mine føtter. Idet jeg smidig og enkelt manøvrer meg og sykkelen fra A til B uten å stoppe opp og se meg tilbake. Og plutselig viser Bologna seg frem i all sin prakt. Jeg åpner opp for lyset, atmosfæren og de varme fargene. Vi to er på lag. Hun er ikke lenger en fremmed.
August er ferietid. Roen senker seg over Bologna. Men det blir aldri stille i Italia. For det er mye lyd i italienere. Det er ingen myte. Som med pasta. Og Magne helt riktig påpekte etter å ha blitt kjent med Gregorio; de er som på film. Det finnes et lydspor til alt en italiener foretar seg. Ikke bare i bilen. Ringeklokka på sykkelen brukes hyppig. Det gestikuleres som bare italienere kan mot minibanken, oppgitt slås det ut med armer når en bil ikke stopper, Andrea fekter mot dataskjermen fulgt av et adekvat utsagn. For la dolce vita er ikke et pura vida. Italieneren i all sin ekspressive blomst er amore og frustrasjon. Amore blir mer enn kjærlighet. Frustrasjon kan defineres som det å føle skuffelse og irritasjon over at en ikke har fått tilfredsstilt et behov. Den store kontrasten. Det vil jeg finne mer ut av seinere. Mer om Bologna og Italia, men først Barcelona.
Jeg har mellomlandet i Bologna. Studentbyen med det store hjertet av snirklete gater. En labyrint. Min andre hjemby det siste året, men ikke et fortrolig bekjentskap. Fortsatt en fremmed på mange måter. Xenofobi betyr frykt for det ukjente. Denne frykten bunner ut i at elementene, mennesker, steder og skikker, innehar ukjente verdier som man har vanskelig for å forholde seg til. Men denne dagen beseirer jeg sentrum av Bologna. Legger alle de små smugene for mine føtter. Idet jeg smidig og enkelt manøvrer meg og sykkelen fra A til B uten å stoppe opp og se meg tilbake. Og plutselig viser Bologna seg frem i all sin prakt. Jeg åpner opp for lyset, atmosfæren og de varme fargene. Vi to er på lag. Hun er ikke lenger en fremmed.
August er ferietid. Roen senker seg over Bologna. Men det blir aldri stille i Italia. For det er mye lyd i italienere. Det er ingen myte. Som med pasta. Og Magne helt riktig påpekte etter å ha blitt kjent med Gregorio; de er som på film. Det finnes et lydspor til alt en italiener foretar seg. Ikke bare i bilen. Ringeklokka på sykkelen brukes hyppig. Det gestikuleres som bare italienere kan mot minibanken, oppgitt slås det ut med armer når en bil ikke stopper, Andrea fekter mot dataskjermen fulgt av et adekvat utsagn. For la dolce vita er ikke et pura vida. Italieneren i all sin ekspressive blomst er amore og frustrasjon. Amore blir mer enn kjærlighet. Frustrasjon kan defineres som det å føle skuffelse og irritasjon over at en ikke har fått tilfredsstilt et behov. Den store kontrasten. Det vil jeg finne mer ut av seinere. Mer om Bologna og Italia, men først Barcelona.
Mi fa molto piacere che ora Bologna non ti sembri più una sconosciuta e che tu abbia trovato qualche forma di intimità con lei.
ReplyDeleteMi trovi in disaccordo, invece, sull'espressività degli italiani. Vero che anche Freud riconduceva ad eros e thanatos tutte le azioni umane, ma ridurre la famigerata espressività italiana ai soli amore e frustrazione mi sembra molto semplicistico.
Esistono tante espressioni intermedie come, nel caso di ieri, il disappunto.
Se proprio volessi identificare i due estremi, come ha fatto Freud, non so se identificherei gli stessi elementi.
Credo di essere di più della corrente di pensiero di Luttazzi, i due estremi sono costituiti, soprattutto per i maschi da due stati: eccitamento e fame.
Per cui, sempre secondo Luttazzi, se non avete voglia di fare l'amore con il vostro uomo, fategli un panino!
:-D!
ReplyDeleteCome dico: Voglio sapere di più. Mi aiuterai tu.
Pura vida!
Andrea: Ricordati anche che il google translate mi fa l`effetto Fellini.
ReplyDeleteMe gusta mucho esta lost in translation :-).
Giusto.
ReplyDeleteTu sarai Dante e io il tuo Virgilio. Ti farò da guida nell'Inferno della Dolce Vita.
Guidami Virgilio! Sono pronta anche per il paradiso.
ReplyDeleteTester!
ReplyDeleteComment as: Velg fra meny navn eller anonym og du ikke har en konto.
Eat, pray, love )
ReplyDeletePura vida!
ReplyDeleteDu snakker jo italiensk, et latinsk språk på linje med spansk. Hvilke likheter er det? Hvor greit er det å gjøre seg forståelig når en bare behersker det ene språket? Ellers opplever jeg det slik at spansk er det språket utenom engelsk, som er lettest å gjøre seg forståelig på når en reiser rundt i verden.
ReplyDeleteJeg forstår mer spansk enn en nybegynner uten italiensk. Å snakke spansk er derimot verre. Foreløpig! Mange likheter, men illustrerende kanskje at det er mange italienske studenter her. For å lære spansk.
ReplyDeletePura vida!