Å våkne opp med Italia

Morgendisen ligger svalt over Middelhavet og vinden glir mykt over bare armer og bein. Magen murrer og minner fortsatt om middagen på en terrasse høyt over torget i Marrakech. En god natts søvn skal avsluttes med en kopp espresso. En varm dag startes med et glass nypresset appelsinjuice og et nytt kapittel i Roberto Savianos ”Vieni via con me”.  Dagens kapittel 4 med historien om Piero og Mina er så gripende at jeg velger å  oversette den på strak arm, med håp om at den også når fram til deg:

Det er kanskje ulikt meg, men jeg vil fortelle en historie om kjærlighet som tok bolig i meg og ikke vil dra igjen. Sånn som skjer med viktige historier som du leser eller hører.    

Det er våren 1973. For lenge siden, før jeg ble født. En jente er på tur med menigheten, en jente fra Trentino i nord, hun går seg vill i Roma, kanskje den største byen hun noen gang har vært i, i løpet av sitt liv. Hun er på Campo de` Fiori og skal til Piazza Venezia, men vet ikke veien. Hun ser en mann som sitter og spør ham om veien. Mannen har på seg en jakke med frynser og har langt, blondt hår. Han ser ut som en hippie. Han reiser seg, han er høy, over en meter og nitti. Han forklarerer henne ikke bare veien, men tilbyr seg å følge henne. Hun ser at han halter og sier: ”Ta det med ro, jeg kan gå alene”. ”Nei, jeg følger deg”. Dermed går Piergiorgio Welby og Wilhelmina Schett, kalt Mina, sammen mot Piazza Venezia. På veien snakker de om alt det en kan snakke om på få minutter. Han er sekstiåtter, ikke religiøs, har reist rundt i Europa, skriver, maler. Hun er praktiserende katolikk, på tur med menigheten i Roma. Likevel møtes disse to verdenene som tilsynelatende er så langt fra hverandre.

Når de skilles, utveksler de telefonnummer og adresser. De begynner å skrive til hverandre, ringes. Piero glemmer ikke jenta fra Trentino, selv om han kun traff henne i noen få minutter. Mina har heller ikke glemt ham og drar tilbake til Roma, denne gangen for ham. Hun reiser ikke derfra igjen for Piero foreslår straks at de skal bo sammen i huset han deler med foreldrene. Det er en rolig atmosfære, som når noe nytt blir født.

Etter de har bodd sammen i to år, benytter moren anledningen under en middag til å spørre: ”Skal dere ikke snart gifte dere?” Piero tier, Mina ser i gulvet, Piero skifter samtaleemne. Kvelden avsluttes slik. Men når de er alene, spør Mina: ”Hvorfor svarte du ikke? Vil du ikke gifte deg med meg?” Piero svarer: ”Jeg vil ikke gifte meg med deg. Fordi du skal være fri, fri til å dra din vei når du vil. Når sykdommen min gjør meg til en trestamme, kommer jeg til å være en byrde for deg”.

Piero hadde allerede forklart henne at han led av progressiv muskulær dystrofi, en nevrodegenerativ sykdom som rammer musklene og tilintetgjør gradvis kroppen. Men det er først nå han betror seg til henne om sin redsel: ”Jeg kan ikke skjule noe for deg, jeg kommer til å dø av kvelning”. Mina svarer med en avvæpnende enkelhet, en enkelhet dyp som havet: ”I mellomtiden fortsetter vi fremover, når alt kommer til alt er det ingen som vet hva fremtiden bringer. Den som er redd for fremtiden, lever ikke i nåtiden”. Slik demonterer hun, med sin enkelhet, hele den dramatiske byrden av Pieros ord, han vil ikke sette Minas lykke i fare.

I 1980 gifter de seg i kirken, for familien Welby er katolsk. Piero kommer til bryllupet i rullestol, sykdommen er i ferd med å langsomt lamme hele kroppen, armer, hender, bein, til og med hjertet. Han elsket å gå på tur i skogen fordi faren var en jeger, men han greier det ikke lenger. Mina mister ikke fatningen og med sedvanlig enkelhet sier hun: ” Om du ikke lenger kan  gå på jakt, drar vi på fiske!” Mina er sånn: at man ikke kan gjøre en ting, er for henne bare en forutsetning for å gjøre andre ting, kanskje bare bedre og mer morsomme. Og derfor drar de og fisker, med rullestol. Fordi Piero har vanskelig for å bevege armene, lærer Mina seg å feste agn: ”Jeg hadde aldri trodd at jeg noen gang i livet skulle ende opp med å sette mark på en krok”.

Alle ulykkene som skjer, og det er ikke få, synes å være bare hendelser- først og fremst for Mina, men også for Piero- som gir mulighet for en annen måte å leve på. Som om et hvert hinder er et nødvendig skritt for å sette følelsene på prøve og fremfor alt bygge noe helhetlig, ikke bare noe som fører videre en tragedie. Skape seg et liv. På grunn av respiratoren, kan ikke Piero gå ut. Derfor forsøker Mina å ta med seg naturen, som han elsket så høyt, hjem. Bilder av innsekter, blomster, fluer…. De tar aldri bilder av døde innsekter, bare levende! Mina hjelper Piero til å forstå at nåtiden er den eneste virkelige formen for evighet som mennesket kan kjenne til. Piero sier til henne: ”Du har fått meg til å gjøre så mange ting at jeg ikke har merket at jeg er syk”.

De hadde en avtale, Mina og Piero: om han ble syk skulle hun ikke sende ham på sykehus. Piero trodde han skulle falle i koma og deretter dø. Hun lovet, men så kommer den fryktelige dagen, med fordømt pustebesvær og Mina, redd, greier det ikke. Hun godtar ikke å miste ham og ringer etter ambulanse. En ting er å godta en pakt, en annen er å sette den ut i livet. Piero blir trakeotomisert, de gjør et kirurgisk inngrep over luftrøret slik at han får en alternativ luftvei til den naturlige, og fra den dagen lever han tilknyttet en respirator, immobil, til sengs. Denne respiratoren er en innretning som fylles og tømmes ettersom den pumper luft inn i kroppen. Den taktfaste lyden er lik stempelet til et lokomotiv.

Men livet deres stopper ikke opp. Piergiorgio leste masse, spiste bøker. Han hørte på et bokprogram på RadioTre som heter Fahrenheit, oksygen for en hver leser, og sa til Mina: ”Jeg vil ha denne boka. Men vi har ikke penger.” Og Mina tullet: ”Men du er rik, det er derfor jeg giftet meg med deg!” I virkeligheten levde de på en ledsager støtte på 450.000 lire i måneden, som ville vært cirka 500 euro i dag.

Piero elsket også å male, oljemalerier. I begynnelsen med glede: muligheten til å skape og ha det gøy, men når sykdommen framskred ble det stadig mer vanskelig å bevege seg og derfor ba han Mina bevege lerretet under hendene ettersom hvilken figur han ønsket å tegne, mens han holdt penselen fast med fingrene. Mina foreslår derfor at han skal male mindre bilder: ”Store kunstnere har gjort det samme”. Og hans siste bilder er faktisk små tegninger. Mina håpet at han slik ville holde seg fast i livet. I sin bok skriver hun: ”Jeg forsøkte virkelig med en terapeutisk tilnærming, men min var en terapeutisk tilnærming av kjærlighet”.

I 2001 tiltar sykdommen og Piero blir deprimert. Han sier: ” Det er slutt. Nok”. Muskeldystrofi er en sykdom som tilintetgjør kroppen, men som i de fleste tilfeller, lar hjernen være inntakt. Derfor er den syke bevisst og klar over forfallet og smertene som sykdommen framprovoserer. Piero spør kona om samtykke til å slå av respiratoren. Mina blir sint, hun kan ikke godta det, for henne er det som om han sier at han vil forlate henne. Som om han skule ha sagt: ”Jeg elsker deg ikke lenger”. Derfor svarer hun: ”Jeg gir deg ikke skilsmisse!”. Piero, som kjenner henne godt, ber henne ved å smelle med tunga om å legge hånda rundt halsen hans. Mina gjentar ofte: ”Jeg var sykepleieren hans, han var psykologen min. Han visste alltid hvordan han skulle behandle meg”. Mina tenkte at Piergiorgio var egoistisk, senere forstår hun derimot at egoisten var henne.

Dermed begynner kampen sammen med Radicali for å skru av respiratoren. I 2002 åpner Piero et forum, som han oppdaterer kontinuerlig frem til siste dag i livet. Han skriver under pseudonymet Calibano, etter karaktereren fra Stormen av Shakespeare: et monster, deformert og fregnete ” ikke beæret med en menneskelig form”. Gjennom forumet kommer han i kontakt med mennesker i hele verden som har samme behov, som lever med samme lidelse.

Piero har hastverk med å komme frem til det han definerer som en ”verdig død”, alt i følge loven. Han ber ikke om aktiv dødshjelp, det vil si praksisen som består i å framtvinge død på den minst smertefulle og raskeste måte hos et menneske som lider av en uhelbredelig sykdom, for å gjøre slutt på deres lidelse. Han ønsker å avslutte terapi, det vil si alle de medisinske teknikkene som trengs for å kunstig holde i livet funksjoner som er rammet av uhelbredelig patologi. Han vil ikke forkorte livet ved å forårsake døden. Som kardinal Carlo Maria Martini sier: ”Å unngå terapeutisk intervensjon betyr ikke å forårsake død, men å akseptere at man ikke kan forhindre den”. Personene som kommer for å treffe ham, som ikke forstår ham, sier til Mina: ”Han ønsker å dø fordi han er deprimert, fordi han ikke for god nok behandling”.

22. september 2006 bestemmer Piero seg for å sende et videobrev til Italias president Giorgio Napolitano. Han er vant med å bruke en talemaskin: på en monitor foran ham er det bokstaver som han kan velge ved bruk av blikket og maskinen setter sammen setningene han ønsker å uttrykke. Hans beskjed er det poetiske manifest for hans kamp for livet:

Livet er kvinnen som elsker deg, vinden i håret, solen på ansiktet, en spasertur om natten med en venn. Livet er også kvinnen som forlater deg, en regnfull dag, en venn som skuffer deg. Jeg er verken melankolsk eller manisk depressiv. Å dø gjør meg skrekkslagen. Dessverre er det som er igjen ikke lenger liv, det er bare en sta og tåpelig måte å opprettholde biologiske funksjoner.

Det er vakre ord, som ikke bare omhandler bioetikk. Klokheten, vinden i håret, kvinnen du elsker, men også kvinnen som forlater deg, vennen som forråder deg: her er ikke en mann som ser på livet som et vei bare av lykke. ”Å dø gjør meg skrekkslagen,” sier han. Han er redd, men han vil ikke ta selvmord, han tenker ikke engang på det. Han ser på sitt liv som ikke lenger et liv. Det vil si at det som for andre kan se ut som et liv ikke er det for Piero. Og han føler at det bare er han som har rett til å bestemme over sin situasjon. Han føler at det er hans rett.

Styrken til Piergiorgio Welby er den å handle med rette, å hele tiden gjøre krav på muligheten til å velge. Piero kunne ha reist til Sveits, og en gang foreslo Mina det: ”Der kan man, der er det ikke obligatorisk terapi, der lar de deg sove”. Han svarte: ” Og hva om flyet faller ned?” Fordi hans mål var ikke bare å løse et personlig spørsmål, men å skape mulighet for retten til å velge. Piero kunne fint betalt penger under bordet, som det allerede gjøres på sykehus i Italia. Eutanasi eksisterer allerede: man betaler en eller annen for å handle i stillhet. Det ble også foreslått for Mina: ”Ikke gi ham mat lenger og han vil bli svakere…”.

Det er derfor ordene til Piergiorgio Welby til president Napolitano er ord som ikke bare omhandler rettigheter til den syke, men rettigheter til alle italienere. For hver gang man henvender seg med et personlig valg, beskytter man rettighetene til alle.

En lege fra Cremona, anestesilegen Mario Riccio som hadde fulgt Welby-saken gjennom avisene og hørt ordene adressert til presidenten i republikken, bestemmer seg for å hjelpe Piergiorgio. Det er bare noen få dager igjen til jul og han sier: ”Sees vi etter jul eller?” Piero føler seg allerede ferdig, han vil bare at denne siste døren skal åpne seg og at det skal være et vanlig øyeblikk for ham, derfor svarer han bestemt: ”Nei, vi sees onsdag etter Affari Tuoi (program på Raiuno).

Ettermiddagen denne 20.desember, er Mina trist. Uansett hva hun gjør for ham, hverdagslige gjøremål som hun har gjort i årevis, tenker hun: ”Dette gjør jeg for siste gang”. Hun gripes av angst og er hektisk. Han spør henne: ” Har du vært lykkelig?” En av de spørsmålene som du alltid har lyst til å stille en person du elsker. For Mina hadde det vært ” et liv fylt av lykke, det beste hun hadde kunnet forestille seg”. Så hun sier: ” Kom og hent meg, hva skal jeg gjøre uten deg?”. ”Du har noe å gjøre!” beroliger han henne.

Og denne ettermiddagen betror Piero seg til Mina: ”Å dø er ikke en vits”. Om kvelden på sin siste dag leser han e-mail, svarer på kommentarene på bloggen og så sletter han alt. Rundt klokka elleve sier Piergiorgio farvel til familien og tre venner som har samlet seg rundt ham. Legen spør: ”Skal vil fortsette?” For dette siste svaret, vil Piero bruke sin egen stemme. Andpusten svarer han: ”Ja”. Mina spør da: ”Vil du dette virkelig?” Piero blunker, en gang bare, for å si: ”Ja”. Han dør kort tid etter, på en verdig måte som han hadde spurt om og ønsket i lang tid, med støtte fra loven.

Mina er katolsk som moren til Piero og ønsker begravelse i kirken. Fra Roma får hun dette svaret:

På henvendelse om begravelse i kirken for avdøde Piergiorgio Welby, har Vikariatet i Roma ikke kunnet innvilge fordi, i motsetning til selvmord hvor man antar fravær av forsettelig samtykke, var det kjent, også offentlig, ønske til Welby om å avslutte eget liv, det går imot den katolske doktrinen.

De som svarer slik er den samme institusjonen som gravla Enrico De Pedis, kalt Renatino, boss og blant grunnleggeren av mafiabanden i Magliana, drept ved Campo de` Fiori i Roma 2. Februar 1990, av leiemordere sendt av hans ”ex-venner”. Hans navn er knyttet til saken Emanuela Orlanda, jenta som forsvant ved Vatikanet i 1983. Han tilbrakte aldri en dag i fengsel, Renatino, og liket befinner seg inne i basilikaen Sant` Apollinare i Roma. Han blir gravlagt og nøklene til porten gis til enken Carla, og bare hun har adgangsrett. Katolske begravelser er også gitt til diktatorer som Francisco Franco og August Pinochet. Franco som bygget opp et regime i Spania støttet av Tyskland under nazismen og et fascistisk Italia, ansvarlig for døden til tohundreogfemtitusen opposisjonelle, tilbedt som en helgen av en gren av den katolske kirke, en splittet katolsk kirke. Under den religiøse seremonien til ære for Pinochet, den chilenske diktatoren som er dømt for overgrep mot menneskeheten, viste sekstitusen personer ham sin ære. I mars 1991 ble Mario Iovine, en av grunnleggeren av Casalesi-klanen, gravlagt med en religiøs sermoni i Casal di Principe, om natten. I begravelsen til mafiabossen i Sacra Corona Unita, Roberto Sannolla, drept under flukten til Montenegro, fulgte to jenter utkledd som bruder kisten.

Alle religiøse begravelser, alle katolske. Kirken hvor Mina ville si siste adjø til Piero forble derimot stengt. Begravelsen til Piergiorgio Welby ble holdt med en borgerlig seremoni på et torg foran kirken San Giovanni Bosco i Roma. En religiøs begravelse, innvilget diktatorer og kriminelle, personer som har hatt andre menneskers skjebne i sin hånd, ble nektet Piergiorgio Welby, en mann hvis eneste feil, etter førti år med sykdom, er å bestemme seg for ikke å ville lide mer, å ville bestemme over eget liv. I begravelsen ble det minnet om at Piero bare ville avslutte lidelsen, han ba bare om en siste gest av kjærlighet.

Kjærligheten mellom Mina og Piero begynte på Campo de` Fiori under statuen av Giordano Bruno, filosof fra Campania. Nå er ikke lenger den statuen bare en statue av en filosof som jeg beundrer, en tankens fyrtårn. Den er også et minne om deres kjærlighetshistorie. Når jeg leser de siste ordene til Giordano Bruno, tenker jeg på Piergiorgio Welby:

Jeg har kjempet. Og mye: jeg trodde jeg kunne vinne (men lemmene nektes styrken til sjelen), og skjebnen og naturen undertrykker studiet og anstrengelsene (….) Når det gjelder meg, har jeg gjort det som er mulig (….): jeg har ikke fryktet døden, jeg har ikke gitt etter, jeg foretrekker en død med stor ståhei fremfor et liv uten kontraster.

"Vieni via con me" Roberto Saviano (2011)