29. august er det nøyaktig to måneder siden jeg forlot landet. Kapteinen melder om fjorten grader på Gardermoen og cumulusskyer som kan gi turbulens. Jeg vet ikke om det er akkurat det han sier, men jeg håper det. Jeg ønsker meg en reaksjon og et svar fra egen kropp i møte med Norge. Kanskje jeg vil kjenne på smerten eller ubehaget så mange her hjemme har kjent på mens jeg har vært borte. To måneder med varme. To måneder med opplevelser. To måneder med utfordringer. Uten å lengte hjem. Så nå vil jeg at Norge skal riste tak i meg. Gjøre meg delaktig. Men det skjer ikke under innflyvingen. Norge har forandret seg, jeg også. Det er som om vi har hatt sommerferie på hver vår kant med opplevelser som ikke kan deles fullt og helt. Du var ikke der. Sammen med meg. Kanskje vi har vokst fra hverandre? Jeg tar trikken til Domkirken. Det ligger fortsatt blomster, brev og lys utenfor. Dørene er åpne. Jeg har aldri sett kirken sånn før. Jeg går inn som en turist, men leter og leter etter følelsene. Ser barnetegninger som er hengt opp, et alter med små lapper som er skrevet av mennesker fra hele verden, med budskap om kjærlighet og støtte. Inne i en plastlomme ligger bildet av en jente. Med fødselsdatoen skrevet nederst på arket. Født 18. januar 1993. Død 22.07.11. Det er som om Norge gir jeg meg en klem og sier at " det her skal gå bra". Distansen er mindre, og jeg blir blank i øynene. Vi blir avbrutt av en som snakker høyt med seg selv. Har en hatt full av fuglefjær og forteller om sin tyske bestefar til noen turister. En eldre kvinne sitter alene på en benk. En langstilket blekrosa rose ligger på fanget hennes og troner gigantisk over de spinkle bena. Hun gråter stille. En ung kvinne tørker tårer mens hun ser på barnetegningene. Jeg går ut, ser meg om og tar trikken videre til Schous plass for å forhåndsstemme.