Tibidabado!

På trappen står Hermana (søster) Cari. Hun er ute og henter posten. Jeg har en søster i Norge som heter Karianne. I dag blir det forkortet til Kari, for å gjøre historien bedre. Cari med C er fra Barcelona og vokst opp i nabolaget til La Rambla. Som nonne har hun bodd 48 år i Frankrike og snakker like godt fransk som spansk. Bestefaren hennes på farssiden var fra Sicilia. Mafia, ler hun. Cari snakker ikke catalansk, og det er jeg glad for. Det holder lenge med spansk. Du snakker godt spansk, sier hun. Noen folk er veldig positivt innstilt på morgenen.

Det er neste rørende å se hvor godt Barcelona har blitt og blir tatt vare på. Fra en turists ståsted vel og merke. En turist som attpåtil har tilbrakt mesteparten av tida i gatene i en av de mest velstående delene av byen. Men ulike stilepoker glir over i hverandre. Fra gotikk, til modernisme og noe som kan være preget av fascime. Leter etter et ord som kan beskrive Barcelona i taubanen opp til Tibidabo. Grandios har jeg tidligere brukt. Verdig. Jeg må tenke mer på det. 512 m.o.h. møtes jeg av et tivoli flankert av en kirke og panoramoutsikt over byen. Bisarr, men merkelig velfugerende sammensetning. Kirken fylles av gitar og sang. En gjeng med pilgrimmer fra Kasaksthan holder messe. Det fungerer som å trykke på en bryter. Tårene triller. Jeg vet ikke hva som kommer over meg. Det er bare overveldende. De står med armene løftet. Håndflatene vender frem. Ber og kommer med bekjennelser. Tror jeg, for jeg forstår jo ikke. Helt til "Shalom alecheim" stiger mot takhvelvingen. De avslutter med å klemme alle rundt seg. Jeg sitter for meg selv med papirservietten i hånda. Ikke ensom. En av dem spør meg seinere, på vei ut døra til høyeste balkong i tårnet, hvor jeg kommer fra. Han var i Oslo og Kristiansand i fjor. Jeg ser ut og snur. Hvorfor skal mennesker alltid bygge utkikksposter? Og hvorfor føler jeg alltid at jeg går glipp av noe om jeg lar være? Henda er klamme. Jeg føler meg fram som en blind uten stokk på veien ned. Beina skjelver. Jeg er proppfull av stresshormoner. Selv om de selger Norwegian Panini i tivoliet, tar jeg taubanen ned igjen. Spiser lunsj i parken og avslutter med ananas. Som nesten hver dag i en måned.

Det er siste ettermiddag i Barcelona. Jeg trodde det skulle bli Gaudí. Istedenfor ble det nonner. Det er rart hvordan livet tar deg med. Der du ligger som en stein på bunnen av en elv. Noen ganger sitter den fast. Andre ganger slipper eller glipper du taket og blir med. Frivillig eller ufrivillig. Nonnene i Pedralbesklosteret baserte sin medisin på at alle skapninger består av 4 elementer: jord, ild, luft og vann. Da må jeg slutte å være så sinna på duer. De er jo bare skapninger akkurat som meg. Ikke noe å være redd for. Noen ganger forstår jeg mye spansk, andre ganger er det spennende å se hva kelneren kommer med på en restaurant. Imens forsøker jeg å la være å trampe for å skremme bort duer. Det holder hardt, men jeg holder ut. Og bedre enn som så: Jeg får servert en iskald, liten øl under parasollen. Legger merke til at duene høres akkurat ut som ugler. Eller kanskje har jeg innbilt meg at ugler høres ut duer. Glugg, glugg, koselyd, sinnalyd, jobbelyd eller bare skravlelyd. Vanskelig å bedømme.

Pedralbesklosteret er en stille oase, med et imponerende museum. Da mener jeg ikke verkene som er utstilt, men fargevalget. Hvordan de vågalt bruker skarpe linjer og farger som oransje og limegrønt i kontranst til objektene uten at det går utover stemningen og stillheten. Og det er mer intenst enn appelsin og kiwi. I 2008 kom det 6, 7 milliarder turister til Barcelona. Jeg var en av 18 356 turister som ankom Barcelona 6. august. Tyrefekting var en gang en turistattraksjon. I dag møter jeg en tyrefekter. Fra Barcelona. Catalansk og spansk, påpeker han, men liker ikke lenger denne byen. De forbyr tyrefekting fra neste år. Armand sier at tyrefekting er kunst. Ikke drap. Det er stolhet. Respekt. Men krever en mann med baller. Store baller illustrerer han. Jeg kan ikke være med på arenaen i morgen, for jeg reiser videre, men jeg har lyst. Oppleve og se om jeg kan forstå. Akkurat som med spansk. Med ting generelt.

Jeg rykker tilbake til start og Restaurante Sehari. Velger gazpacho, tortilla og vino tinto fra dagens meny. Suppa og vinen er iskald, men det er varmere i lufta. På nabobordet diskuterer et franskt par hvordan man sier "bon appetit!" på spansk. Buen provecho, svarer jeg spontant. Jøss. Godt å ha litt i fransk i sekken når jeg reiser til Marokko i morgen. En sekk som forøvrig er halvfull med fordommer. Mannen hvisker til kona: "je t`aime". Fordommene skal testes.