Ny blogg

trettini.wordpress.com

I skyggen av Toscana

Italia er ensbetydende med Toscana for mange nordmenn. Bare klangen av navnet kan være nok til at man får vann i munnen og drømmer seg tilbake til varme, sol fylte dager på smale veier som slynger seg gjennom landskap av sypresser og olivenlunder. Men det er ingen grunn til å stoppe ved fylkesgrensa til Emila-Romagna. Tvert i mot. Bare en drøy times biltur fra vakre Firenze ligger den mer rampete lillesøstra Bologna. Med sitt velbevarte historiske sentrum, yrende studentliv, kilometer på kilometer av bueganger og omgitt av frodige, grønne åser. Bykjernen med sine uttallige smale, snirklete gater er uoversiktlig ved første møte. Etter et år med uttallige opphold i byen strekker jeg ut en hånd og hjelper deg å knekke Bologna koden. Byen en tysker i Marrakech treffende beskrev som en ”godt bevart hemmelighet”.

En time fra fjellet, en time fra sjøen

30 minutter nord for Firenze, to timer sør for Venezia og en time sørøst for Milano. I togtid. Bologna ligger midt i smørøyet. Og det hevdes at den er bedre enn andre byer i verden. At den tar vare på deg, beskytter deg skjemmer deg bort og derfor greier du ikke å gi slipp. Innbyggertallet har derfor steget til 400 000 og gjør Bologna til Italias befolkningsmessig syvende største kommune.

Likevel hevdes det at alle fra Bologna kjenner hverandre. Ved ethvert nytt møte er spørsmålet: ”Hvilken skole har du gått på?” obligatorisk. Deretter ”Mener du det?! Da kjenner du Bonetti?” Om vedkommende ikke kjenner akkurat Bonetti, fortsetter en til man har funnet en felles bekjent. Denne tradisjonen førte til teorien om ”en grads separasjon”. At det bare er et ledd mellom deg og en du kjenner i Bologna. Men er Bologna en by for turister også? Noe mer enn en togstasjon? Absolutt.

De to tårn

Midt i byen ligger ”le due torri” (de to tårn), landemerker og symboler på byen, og derfor begynner vi her. For å få et godt oversiktsbilde. Høyest ruver Asinelli med sine drøye 97 meter, mens Garisenda er 48 meter og skjevere en tårnet i Pisa. Når de ble bygget i Middelalderen var de to av byens 180 tårn. I dag står kun 20 igjen. Navnene har man antatt ble gitt etter familiene som bygde dem med den hensikt å kunne forsvare og beskytte seg, men også som et symbol på makt. De to tårnene er plassert i krysningen mellom de fem hovedgatene som leder inn fra portene i den nå tapte bymuren.

Det høyeste tårnet er åpent for publikum og når du når toppen etter 498 trappetrinn har du 360 graders panorama utsikt over byen. En real utfordring om du har høydeskrekk. Jeg hadde forestilt meg en smal klaustrofobisk trappegang, men i stedet åpnet deg seg et åpent rom med smale, gamle, nedslitte trapper inntil veggene. En mager trøst er et lavt gelender og 4 etasjedelere slik at du slipper å se rett ned mens du beveger deg opp og ned hundre meter. Som nordmann med sans for HMS dukker det kjedelige spørsmålet ”men kan dette være lov?” uunngåelig opp.  Men italienerne er tradisjonelt sett ikke regelryttere. Noe statsminister Berlusconi kan sies å være et godt eksempel på. Vel oppe har man en fantastisk utsikt over byen og områdene rundt, de såkalte ”colli”, eller ”åsene” rundt byen. Så da er det bare å puste godt, slå seg på låra og tenke at dette skal jeg greie. Ned kommer man uansett.

Piazza Maggiore og Santo Stefano

Som utgangspunkt for det historiske sentrum ligger Piazza Maggiore med en betydelig utstrekning, hele 115 meter lang og 60 meter bred. Piazzaen ble påbegynt i det 13. århundret ettersom byen hadde behov for markedsplass. I dag har plassen kafébord, er utendørs kino om sommeren og fungerer som samlingssted ved demonstrasjoner. For byen har alltid vært en stolthet og grunnmur for venstresiden i italiensk politikk og var styrt av deres ordførere sammenhengende fra 1945 - 99. Da Virgino Merola fra Partito Democratico under et intervju i valgkampen nylig uttalte at ”jeg håper Bologna igjen rykker opp i Serie A”, utløste det ilter debatt i alle medier. Kan en italiener som ikke vet at byens fotballag spiller i Serie A bli ordfører? Ja, svarte likevel 50 % av byens velgere, vi vil styres av venstresiden og plasserte dermed Merola ved roret for de neste fire årene.

Og en av piazzaens kortsider avgrenses av nettopp rådhuset, eller Palazzo Communale. Her finner man også kommunens kunstsamlinger og Museo Morandi. Maleren Giorgio Morandi (1894- 1964) levde hele sitt liv i Bologna og er ansett som en av 1900-tallets viktigste italienske kunstnere. Rådhuset flankeres av en fontene med en gigantisk statue av Neptun, den romerske havguden. Et populært møtested for bolognesere. Videre omringes piazzaen av Palazzo del Podestà, med turistinformasjon, og ikke minst basilikaen San Petronio.  Navnet stammer fra byens skytshelgen, og den er den største og mest majestetiske kirken i Bologna. Med sin grove fasade og ruvende mål på 132 ganger 66 meter er den Europas sjette største kirke. Men som i andre italienske byer er basilikaen bare en av uttallige kirker. I den katolske kirkens vugge oppgir imidlertid stadig færre at de går til messe, per i dag betyr det 33%. Et tall som sannsynligvis er lavere om man teller antall som faktisk er til stede og under landsgjennomsnittet i tradisjonsrike ”røde” Bologna.

Skal jeg velge meg en, velger jeg meg Santo Stefano som er et kompleks av 7 kirker. Bygningene danner en sammenhengende masse og en kan vandre fritt rundt fra mørke kirkerom til lyse utendørs portrom. Det vakre kirkerommet ble knyttet opp mot nåtiden i vinter da den japanske samtidskunstneren Schozo Shimamoto stilte ut sine verker her. Verker i sterke primær farger, maling helt utover stoler og lerreter i kontrast til de duse fargene på kirkeveggene. Som så ofte i Bologna, kontrasten mellom nåtid og fortid. De glidende overgangene mellom en populasjon i aldring og studentene som preger bybildet. Fra den eldre fyren som tilbringer dagene med å observere og kontrollere det som skjer, kalt ”umarells” på lokal dialekt, som høflig, men bestemt forklarer deg ”at denne kirken kan du ikke ta bilde av” til studenten med dreads og tatoverte armer som drikker øl på en trapp ved Piazza Verdi.

Den alternative universitetsbyen

For rundt Pizza Maggiore spinner det historiske sentrum seg ut som et edderkopp av smale gater avbrutt av hovedgatene som springer ut fra de to tårn. Og i en av disse, Via Zamboni, møter du studentene. Nyutdanna med laurbærkranser på hodet, omringet av venner og familie med flasker med musserende. En slags forsinka russefeiring. I miniformat. Veggene på de gamle veggene til fakultetene er tagge med anti-kapitalistiske slagord. Protestbannere mot regjeringens politikk males. For deg som har vært på rundtur i Toscana, tatt en helgetur til Milano eller feiret påsken i Roma, alt i alt har absorbert det raffinerte, rustikke og sofistikerte Italia. Preget av kvinner med store solbriller, tunge gullsmykker og nette timeglass figurer. Tilsynelatende fulle av selvsikkerhet og en misunnelsesverdig eleganse. Akkompagnert av menn i nystrøkne skjorte med selvsikker knekk i nakken og en sigarillo dandert i munnviken. Ja, selvfølgelig finner du alt sammen i Bologna, men du finner noe mer, noe nytt. Takket være universitetet.


Alma Mater, universitetet i Bologna, er det eldste universitetet i den vestlige verden. Og har kapasiteter som forfatteren Umberto Eco ansatt som professor. Det ble grunnlagt så langt tilbake som i 1088. I dag er det 83 000 studenter innskrevet ved de 23 fakultetene. Unge italienere som må flytte hjemmefra og unngår definisjonen ”bamboccioni” eller ”store barn”. For i Italia i dag bor fortsatt 59 % av befolkningen under 34 år hjemme hos foreldrene. En tradisjon som ikke lenger er et valg eller ”gammel vane vond å vende”, men et svar på den økonomiske situasjonen mange unge italienere befinner seg i, preget av trangt arbeidsmarked, lave lønninger kombinert med høye levekostnader. En nylig publisert undersøkelse foretatt i EU land viser nettopp at levekostnader spiser opp 82 % av lønnen i Italia til sammenlikning kun 40 % i Tyskland.

San Luca og bueganger

”Se San Luca! Nå føler jeg meg hjemme,” sier Andrea. Kirken som ligger på en høyde over byen og du ser den lyser opp som en ledestjerne mens du raskt nærmere deg langs autostradaen en sen søndag kveld. Som et alternativ til Holmenkollen, og nesten like høyt, 300 meter over havet. Og opp hit skal alle bolognesere gå minst en gang i livet. Fra Porta Saragozza og gjennom hele 3, 8 kilometer med bueganger. Helt presist 666 buer før du når San Luca og maleriet, eller ikonet, av Maria og jesusbarnet. Antallet er ikke tilfeldig, men brukt for å indikere at buegangen der den snirkler seg langsomt oppover  er et symbol på ”slangen” eller djevelen som ble bekjempet og klemt flat av Maria. Og på en solskinnsdag er det paradis å nå toppen, svett og litt mør i beina og se utover ”i colli”, åsene, som omgir Bologna. Bølgete landskap, dyrket mark avbrutt av gårder og ikke minst restauranter hvor det serveres lokale spesialiteter.


San Luca eller ikke, bueganger kommer du ikke unna i Bologna. Bare i det historiske sentrum kan du spasere gjennom hele 38 kilometer. De dateres tilbake til sen Middelalder da innbyggertallet økte på grunn av tilstrømning av studenter og folk fra landsbygd og det ble nødvendig å arealeffektivisere. Men andre etasje ble ikke bare bygd ut for husrom, men dannet også overbygg for marked og skapte ly for vær. Det sies at Bologna er Italias varmeste by om sommeren. Desto kalde er vintrene. Attpåtil sies det at problemet ikke er verken de varme somrene, eller de kalde vintrene, men fuktigheten. Så har du valget, unngår du Bologna i vintermånedene og reiser fra april til oktober. Ikke bare for å se utsikten fra San Luca, men også for å nyte en ”aperitivo”, et glass musserende vin før middag eller en Spritz (Aperol og prosecco) ved et av de mange utendørs kafèbordene eller spasere rundt, uten mål og mening, i det historiske sentrum. For er du klar for det, behandler Bologna også deg godt og viser seg akkurat å være den hemmeligheten tyskeren beskrev. Du er bare glad du oppdaget den. 

Leve

Jeg lar veska bli igjen. Den veska jeg kjøpte første dagen i Playa Tamarindo, Costa Rica. Derfra reiste den videre til Italia, Spania og Marokko. Til steder som Ospedaletti, Barcelona, Marrakech, Palma og Ibiza. Den gikk opp i sømmene innimellom og måtte sys sammen, og i Barcelona fikk den en søster fordi bøkene ble for tunge. På Ibiza har strandturene tatt siste rest. Hullet er for stort. Det er alltid mulig å lappe sammen, men jeg lar den likevel være. Som en overgangsrite.

 

Gardermoen, Købehhavn, Bologna, Frankfurt, Houston, Liberia, Girona, Marrakech, Nice, Torp, Bergamo, Palma, Ibiza. 13 flyplasser. Norge, Danmark, Italia, Tyskland, USA, Costa Rica, Spania, Marokko, Frankrike. 9 land. Italia, Costa Rica, Spania. I mer enn ett døgn, i mer enn to uker. "Give me steam!", synger Peter Gabriel. Det har det vært de siste 4 månedene. Den 28. juni reiste jeg fra Oslo. Den 28. juni kommer jeg tilbake til Bologna. Første kapittel startet med ønske om å leve mer enn å fungere.

"Jeg kunne ikke la være å fantasere om kraftige brudd på rutinene og samtlige av dem. Min indre stemme fortale meg at tiden var inne for å gjøre noe annet.... Er jeg glad for akkurat dette livet? Det hender at vi er lite glade i tider hvor vi synes det er helt uberettiget. Det synes ofte å komme av at vi ikke klarer å holde et langsiktig mål tilstrekkelig klart og kontinuerlig for øye. Midlene for å nå målet er kanskje blitt smertefulle eller de virker gørr kjedelige fordi vi ikke repeterer for oss selv hva det langsiktige målet er. Eller vi velger altfor langsiktige mål i forhold til vårt integrasjonsnivå, hvor samlet vi er, hvor villige vi er til å fastholde en bestemt livsform. Noen mennesker er påfallende stabile helt fra de er unge, nesten ensrettet, andre må ha forandring, stadig noe nytt, men greier seg alikevel utmerket. Atter andre blir syke når kreftene ikke er store nok til å fortsette den vanlige livsformen. Vi må i våre liv i høyere grad stille oss selv dette spørsmålet: Er jeg nå glad for dette livet? Er det jeg foretar meg vesentlig for deg jeg forestiller meg som det gode liv? Hvis vi jevnlig svarer negativt på dette spørsmålet, bør vi om nødvendig gå til drastiske steg i vår tilværelse for å foreta oss noe annet og finne på noe nytt, eller vi bør prøve på å forstå det vi foretar oss andreledes. Da må vi sette livet og det vi gjør inn i nye sammenhenger.... Nye impulser blir i for høy grad kontrollert uten at man er seg det bevisst. Et engasjement som starter med brask og bram kan falme, vi selv mister gnisten og evnen til å begeistre og engasjere andre. Det hjelper litt å være klar over at dette er noe som skjer og bevisst finne nye veier til fornyelse".

Arne Næss Livsfilosofi 

 

Første kapittel avsluttes med et langsiktige mål som har blitt tydeligere. Det er gjenfødt.

Tomorrow

Barn

Dette er drømmefanger t-skjorta mi. Når jeg tar på meg den blir jeg sterk og føler meg som gutten med gullbuksene. Noen som husker han? Når man er sterk er det lettere å være åpen for verden for man må ikke passe på seg selv. Da møter du folk som Antoni som har Guinness-rekord i karikaturtegning på Bar Marantano i Palma. Men jeg kan ikke gå i den t-skjorta hver dag og sånn svinger stemningen i takt med opplevelser og vice versa.

Jeg har bestemt meg for å gå en tur i motsatt retning av sentrum og langs strendene sørover. Klokken er 11 og det er fortsatt glissent på solsengene og barene. Folk ligger nok fortsatt slått ut i de uttallige hotellsengene. Figuerentes er et eksempel på hva som kan skje med historie og natur når det moderne mennesket får ferten av penger. Grådighet? Kanskje. Etterspørsel? Helt sikkert. For der jeg opplevde turisttørke og tilbud på overnatting i Hellas i fjor, er det full rulle her i økende grad ettersom morgen går over i ettermiddag. En dag i slutten av september. 

 

 

 

 

 

 

Det blåser en lun vind, men jeg kan ikke forestille meg at sola non gang slutter å skinne over denne øya. I så fall ville den helt sikkert raskt blitt slått på igjen. Selv når forfallet blotter seg, kler nemlig denne øya sola. Folk vil ha det. Det virker ihvertfall sånn når jeg ser på den blonde engelske jenta som beveger skuldrene til musikken med en rusbrus i hånda. Men jeg greier altså ikke å forstå hva, så jeg myser etter landskapet i det fjerne. Det må jo være mer av denne øya. Bakenfor rusbrusen. Rusler langs stranda og glor på folk bak på mørke solbriller. Da jeg ser en gutt som sover ved siden av moren sin på solsenga, blir jeg overraska. Da jeg kommer jeg på hva som plager meg. Det er ingen barn i turistsonen. Ingen framtid. Himmelen blir dypere blå, og jeg burde ta mer bilder, men Harry venter. Saken skal endelig oppklares.

 

Ibiza Town

Vis større kart

100% Akryl

Søndag var det  det også slutt på en tradisjon som er lenger enn både clubbing på Ibiza og min vagabond tilværelse. Barcelonas mektige tyrefekterstadion var fyllt til randen med 20 000 tilskuere for siste gang. Nå er tyrefekting ulovlig i Catalonia som resultat av dyreverneres kamp for oksene og nasjonalisters kamp for å skille regionen fra Spania. Men et fullsatt punktum var på ingen måte representativt for publikumstilstrømningen etter finanskrisen. I august var antall forestillinger halvert i Spania. Det betyr at Spanias mest populære tyrefekter José Tomas og min venn Armand må finne seg andre arenaer, men uten våpen som beskyttelse. Da kan det hende at Armand virkelig får satt sine store "cojones" på prøve. 

Tyrefekting er iscenesatt, men den langsomme døden til oksen er ekte. Akkurat som bomull. Jeg er veldig glad i bomull. Liker hvordan stoffet ligger mykt over huden. Tett eller luftig. Hvordan det slites og blir tynnere og falmet med tiden. Som en levende organisme. Også på møbler. Som stoffet på sofabenkene på Panetosto i Cala Bona, der fargene har mistet sin skarpe kulde og både øyne og kropp kan hvile på det sola har gjort mykt og varmt. Fra Ibiza by ser du ut over samme hav, men fra en annen strandbar hvor omgivelsene med ett er syntetiske og alt som kommer på bordet er fra dispenser, boks eller frysedisk. Elektronisk musikk omfavner deg fra stadig nye høytalere der du går gatelangs. Jeg går inn i en butikk full av drømmefangere og røkelse. Gjett om jeg gjerne skulle hatt en, men prøver å være tålmodig til jeg treffer en indianer som kan det. Kjøper istedet to gensere. Røkelse fyller nesa, det klirrer svakt i smykker og musikken duver. Tenker at jeg har gjort et kupp, men på veien hjemover kommer tvilen. Det er Ibiza by. Det er 100% akryl. Ikke det Spania jeg er forelska i.

Closing Party

Jeg har hørt hun med bronkitten på naborommet i natt og er sikker på at den er forårsaket av at hun har vært en av de mange som er på vei hjem mens jeg spiser frokost. På terrassen til restauranten i første etasje hos Hostal Costa Blanca. Den serveres av en eldre kar i hvit skjorte, men er ikke engang et forsøk på eleganse i en verden hvor turismen har overtaket. Det Spania hvor menyen har fire språk, men heldigvis kvalitetsstempelet ingen bilder akkurat her. Jeg kommer ikke til å være av dem som ser soloppgangen fra Cafè del Mar, men går pliktskyldig rundt smale gater i gamlebyen, Dalt Vila. Den har ikke våkna ordentlig enda, men ligger og drar seg. Mens jeg og relikvier av russiske turister og engelske pensjonister beundrer utsikten og knipser bilder. To italienske gutter blir stoppet av politiet på vei hjem, eller videre med plastbeger i hånda. Vet ikke hva de har gjort, for politiet her er kjent for å se gjennom fingrene. Mens politikvinnen skriver ut en bot, ser jeg hvordan de brått blir veldig slitne. Det forstår jeg godt, for denne byen har virkelig god nok apetitt til å svelge deg hel. Jeg ser gjennom "Ibiza Information" fra det moderne turistkontoret. Leser om Ibiza som en øy med mandeltrær og krystallblått hav, men å komme seg ut av Ibiza by når du er på vei ned svelget krever innsats. I denne omgang blir jeg med i dragsuget. For det er closing week både for Ibiza og meg. Det betyr siste party for sessongen på verdenskjente klubber som Pascha. Øya med 210 kilometer strender, 2948 soltimer i året. Det er fort gjort at en ferie kan ende opp med at man blir her for alltid. Ifølge informasjonsbrosjyren. Jeg derimot skal avslutte reisevirksomheten og dra hjem. I overimorra. 

FILM KOMMER.........

Fra Mallorca til Ibiza

Fy søren. Takk til han eldre fyren med sigaretten utenfor restauranten ved havnen i Ibiza. Takk for at du ikke som mange andre forsøkte å ta ta fra meg motet, men ga meg nøyaktige instrukser og sa at det var kun 2 kilometer å gå til hotellet. Kun. Maks 15 minutter anslo du. For hvorfor skal folk alltid, ja alltid, når man spør om veien understreke at det er veldig langt. Det er vel ett fett. Bare fortell meg hvor jeg skal gå. Om du vet det vel og merke. Spanjoler har nemlig en tendens til å ville hjelpe, den kan bli lei og gå på bekostning av sannheten. Som i Barcelona da jeg gikk en time på kryss og tvers etter anvisning fra velmenende forbipasserende. Så hold fokuset, men altså takk til restaurantfyren. Jeg går og går og går nærmest rett på hotellet.

Det er ingen greske priser på Balearene. Standard smaker av lommebok, og mens jeg leste videre om Harry Hole på ferja fra Palma til Ibiza og sola skinte og vant såvidt over vinden, tenkte jeg på hva slags hotell Jo Nesbø bor på når han reiser rundt i verden. Store velduftende rom, med utsikt og tykke hvite laken. Så enkelt det må være å reise rundt med kortet fullt av penger. Så deilig, men blir det noen gode historier av det? Jeg ser for meg hvordan Nesbø har gått fra opphold på lugubre herberger i Berlin til kule suiter i New York. Samtidig slår det meg at jeg er temmelig hekta på den fyren. Kanskje ikke så rat siden jeg har kommet til sjette bok om Hole i løpet av sommeren. Frelseren. Skummelt, men jeg digger Harry. For hvem gjør ikke det, når du har blitt ordentlig kjent med ham? 

Førsteinntrykket av Ibiza er bølgete landskap ispedd klynger av bygninger. Fra ferja. Nært innpå er byen komplett inntatt og fortært av turister. Akkurat som forventet, men det er noe mer. Noe mer enn avdanka ravere fra 90- tallet. Noe mer ennn stereotypien full og solbrent engelskmenn. Som gjengene jeg traff i gata da da jeg gikk til ferja klokka halv ni i dag tidlig. Velstelte homser vel og merke, men fulle som alker. Det har jeg tenkt å finne mer ut av. Standarden mangler, men sjarmen er der. Det er et godt utgangspunkt.

"A baby just shit in the pool!"