Leve

Jeg lar veska bli igjen. Den veska jeg kjøpte første dagen i Playa Tamarindo, Costa Rica. Derfra reiste den videre til Italia, Spania og Marokko. Til steder som Ospedaletti, Barcelona, Marrakech, Palma og Ibiza. Den gikk opp i sømmene innimellom og måtte sys sammen, og i Barcelona fikk den en søster fordi bøkene ble for tunge. På Ibiza har strandturene tatt siste rest. Hullet er for stort. Det er alltid mulig å lappe sammen, men jeg lar den likevel være. Som en overgangsrite.

 

Gardermoen, Købehhavn, Bologna, Frankfurt, Houston, Liberia, Girona, Marrakech, Nice, Torp, Bergamo, Palma, Ibiza. 13 flyplasser. Norge, Danmark, Italia, Tyskland, USA, Costa Rica, Spania, Marokko, Frankrike. 9 land. Italia, Costa Rica, Spania. I mer enn ett døgn, i mer enn to uker. "Give me steam!", synger Peter Gabriel. Det har det vært de siste 4 månedene. Den 28. juni reiste jeg fra Oslo. Den 28. juni kommer jeg tilbake til Bologna. Første kapittel startet med ønske om å leve mer enn å fungere.

"Jeg kunne ikke la være å fantasere om kraftige brudd på rutinene og samtlige av dem. Min indre stemme fortale meg at tiden var inne for å gjøre noe annet.... Er jeg glad for akkurat dette livet? Det hender at vi er lite glade i tider hvor vi synes det er helt uberettiget. Det synes ofte å komme av at vi ikke klarer å holde et langsiktig mål tilstrekkelig klart og kontinuerlig for øye. Midlene for å nå målet er kanskje blitt smertefulle eller de virker gørr kjedelige fordi vi ikke repeterer for oss selv hva det langsiktige målet er. Eller vi velger altfor langsiktige mål i forhold til vårt integrasjonsnivå, hvor samlet vi er, hvor villige vi er til å fastholde en bestemt livsform. Noen mennesker er påfallende stabile helt fra de er unge, nesten ensrettet, andre må ha forandring, stadig noe nytt, men greier seg alikevel utmerket. Atter andre blir syke når kreftene ikke er store nok til å fortsette den vanlige livsformen. Vi må i våre liv i høyere grad stille oss selv dette spørsmålet: Er jeg nå glad for dette livet? Er det jeg foretar meg vesentlig for deg jeg forestiller meg som det gode liv? Hvis vi jevnlig svarer negativt på dette spørsmålet, bør vi om nødvendig gå til drastiske steg i vår tilværelse for å foreta oss noe annet og finne på noe nytt, eller vi bør prøve på å forstå det vi foretar oss andreledes. Da må vi sette livet og det vi gjør inn i nye sammenhenger.... Nye impulser blir i for høy grad kontrollert uten at man er seg det bevisst. Et engasjement som starter med brask og bram kan falme, vi selv mister gnisten og evnen til å begeistre og engasjere andre. Det hjelper litt å være klar over at dette er noe som skjer og bevisst finne nye veier til fornyelse".

Arne Næss Livsfilosofi 

 

Første kapittel avsluttes med et langsiktige mål som har blitt tydeligere. Det er gjenfødt.

Tomorrow

Barn

Dette er drømmefanger t-skjorta mi. Når jeg tar på meg den blir jeg sterk og føler meg som gutten med gullbuksene. Noen som husker han? Når man er sterk er det lettere å være åpen for verden for man må ikke passe på seg selv. Da møter du folk som Antoni som har Guinness-rekord i karikaturtegning på Bar Marantano i Palma. Men jeg kan ikke gå i den t-skjorta hver dag og sånn svinger stemningen i takt med opplevelser og vice versa.

Jeg har bestemt meg for å gå en tur i motsatt retning av sentrum og langs strendene sørover. Klokken er 11 og det er fortsatt glissent på solsengene og barene. Folk ligger nok fortsatt slått ut i de uttallige hotellsengene. Figuerentes er et eksempel på hva som kan skje med historie og natur når det moderne mennesket får ferten av penger. Grådighet? Kanskje. Etterspørsel? Helt sikkert. For der jeg opplevde turisttørke og tilbud på overnatting i Hellas i fjor, er det full rulle her i økende grad ettersom morgen går over i ettermiddag. En dag i slutten av september. 

 

 

 

 

 

 

Det blåser en lun vind, men jeg kan ikke forestille meg at sola non gang slutter å skinne over denne øya. I så fall ville den helt sikkert raskt blitt slått på igjen. Selv når forfallet blotter seg, kler nemlig denne øya sola. Folk vil ha det. Det virker ihvertfall sånn når jeg ser på den blonde engelske jenta som beveger skuldrene til musikken med en rusbrus i hånda. Men jeg greier altså ikke å forstå hva, så jeg myser etter landskapet i det fjerne. Det må jo være mer av denne øya. Bakenfor rusbrusen. Rusler langs stranda og glor på folk bak på mørke solbriller. Da jeg ser en gutt som sover ved siden av moren sin på solsenga, blir jeg overraska. Da jeg kommer jeg på hva som plager meg. Det er ingen barn i turistsonen. Ingen framtid. Himmelen blir dypere blå, og jeg burde ta mer bilder, men Harry venter. Saken skal endelig oppklares.

 

Ibiza Town

Vis større kart

100% Akryl

Søndag var det  det også slutt på en tradisjon som er lenger enn både clubbing på Ibiza og min vagabond tilværelse. Barcelonas mektige tyrefekterstadion var fyllt til randen med 20 000 tilskuere for siste gang. Nå er tyrefekting ulovlig i Catalonia som resultat av dyreverneres kamp for oksene og nasjonalisters kamp for å skille regionen fra Spania. Men et fullsatt punktum var på ingen måte representativt for publikumstilstrømningen etter finanskrisen. I august var antall forestillinger halvert i Spania. Det betyr at Spanias mest populære tyrefekter José Tomas og min venn Armand må finne seg andre arenaer, men uten våpen som beskyttelse. Da kan det hende at Armand virkelig får satt sine store "cojones" på prøve. 

Tyrefekting er iscenesatt, men den langsomme døden til oksen er ekte. Akkurat som bomull. Jeg er veldig glad i bomull. Liker hvordan stoffet ligger mykt over huden. Tett eller luftig. Hvordan det slites og blir tynnere og falmet med tiden. Som en levende organisme. Også på møbler. Som stoffet på sofabenkene på Panetosto i Cala Bona, der fargene har mistet sin skarpe kulde og både øyne og kropp kan hvile på det sola har gjort mykt og varmt. Fra Ibiza by ser du ut over samme hav, men fra en annen strandbar hvor omgivelsene med ett er syntetiske og alt som kommer på bordet er fra dispenser, boks eller frysedisk. Elektronisk musikk omfavner deg fra stadig nye høytalere der du går gatelangs. Jeg går inn i en butikk full av drømmefangere og røkelse. Gjett om jeg gjerne skulle hatt en, men prøver å være tålmodig til jeg treffer en indianer som kan det. Kjøper istedet to gensere. Røkelse fyller nesa, det klirrer svakt i smykker og musikken duver. Tenker at jeg har gjort et kupp, men på veien hjemover kommer tvilen. Det er Ibiza by. Det er 100% akryl. Ikke det Spania jeg er forelska i.

Closing Party

Jeg har hørt hun med bronkitten på naborommet i natt og er sikker på at den er forårsaket av at hun har vært en av de mange som er på vei hjem mens jeg spiser frokost. På terrassen til restauranten i første etasje hos Hostal Costa Blanca. Den serveres av en eldre kar i hvit skjorte, men er ikke engang et forsøk på eleganse i en verden hvor turismen har overtaket. Det Spania hvor menyen har fire språk, men heldigvis kvalitetsstempelet ingen bilder akkurat her. Jeg kommer ikke til å være av dem som ser soloppgangen fra Cafè del Mar, men går pliktskyldig rundt smale gater i gamlebyen, Dalt Vila. Den har ikke våkna ordentlig enda, men ligger og drar seg. Mens jeg og relikvier av russiske turister og engelske pensjonister beundrer utsikten og knipser bilder. To italienske gutter blir stoppet av politiet på vei hjem, eller videre med plastbeger i hånda. Vet ikke hva de har gjort, for politiet her er kjent for å se gjennom fingrene. Mens politikvinnen skriver ut en bot, ser jeg hvordan de brått blir veldig slitne. Det forstår jeg godt, for denne byen har virkelig god nok apetitt til å svelge deg hel. Jeg ser gjennom "Ibiza Information" fra det moderne turistkontoret. Leser om Ibiza som en øy med mandeltrær og krystallblått hav, men å komme seg ut av Ibiza by når du er på vei ned svelget krever innsats. I denne omgang blir jeg med i dragsuget. For det er closing week både for Ibiza og meg. Det betyr siste party for sessongen på verdenskjente klubber som Pascha. Øya med 210 kilometer strender, 2948 soltimer i året. Det er fort gjort at en ferie kan ende opp med at man blir her for alltid. Ifølge informasjonsbrosjyren. Jeg derimot skal avslutte reisevirksomheten og dra hjem. I overimorra. 

FILM KOMMER.........

Fra Mallorca til Ibiza

Fy søren. Takk til han eldre fyren med sigaretten utenfor restauranten ved havnen i Ibiza. Takk for at du ikke som mange andre forsøkte å ta ta fra meg motet, men ga meg nøyaktige instrukser og sa at det var kun 2 kilometer å gå til hotellet. Kun. Maks 15 minutter anslo du. For hvorfor skal folk alltid, ja alltid, når man spør om veien understreke at det er veldig langt. Det er vel ett fett. Bare fortell meg hvor jeg skal gå. Om du vet det vel og merke. Spanjoler har nemlig en tendens til å ville hjelpe, den kan bli lei og gå på bekostning av sannheten. Som i Barcelona da jeg gikk en time på kryss og tvers etter anvisning fra velmenende forbipasserende. Så hold fokuset, men altså takk til restaurantfyren. Jeg går og går og går nærmest rett på hotellet.

Det er ingen greske priser på Balearene. Standard smaker av lommebok, og mens jeg leste videre om Harry Hole på ferja fra Palma til Ibiza og sola skinte og vant såvidt over vinden, tenkte jeg på hva slags hotell Jo Nesbø bor på når han reiser rundt i verden. Store velduftende rom, med utsikt og tykke hvite laken. Så enkelt det må være å reise rundt med kortet fullt av penger. Så deilig, men blir det noen gode historier av det? Jeg ser for meg hvordan Nesbø har gått fra opphold på lugubre herberger i Berlin til kule suiter i New York. Samtidig slår det meg at jeg er temmelig hekta på den fyren. Kanskje ikke så rat siden jeg har kommet til sjette bok om Hole i løpet av sommeren. Frelseren. Skummelt, men jeg digger Harry. For hvem gjør ikke det, når du har blitt ordentlig kjent med ham? 

Førsteinntrykket av Ibiza er bølgete landskap ispedd klynger av bygninger. Fra ferja. Nært innpå er byen komplett inntatt og fortært av turister. Akkurat som forventet, men det er noe mer. Noe mer enn avdanka ravere fra 90- tallet. Noe mer ennn stereotypien full og solbrent engelskmenn. Som gjengene jeg traff i gata da da jeg gikk til ferja klokka halv ni i dag tidlig. Velstelte homser vel og merke, men fulle som alker. Det har jeg tenkt å finne mer ut av. Standarden mangler, men sjarmen er der. Det er et godt utgangspunkt.

"A baby just shit in the pool!"

 

 

 

 

Today

Yesterday

Blodfan av Lollo

 

Blodfan er knytta til band som Turboneger og Kaizers Orchestra. Det har vært arrangert konkurranse for å finne Norges største blodfan med bilder og historier av unge gutter som fordyper seg i cover, tekster og henger fulle av pils og adrenalin over scenekanten mens Hank von Helvete roper "Are you ready?". På Sunwing Resort Cala Bona er det en gjeng som svarer like ivrig ja på samme spørsmål på svensk. De har gira seg opp med tivoli og minidisco og nå løfter de små knyttnever i lufta og svarer "Ja!". Turbojugends mørkeblå denimjakker er bytta mot små sommerkjoler og blå crocs. Skriket ligger noen oktaver høyere, men står ikke tilbake på desibel. Og ut på scnene kommer de smilende, Lollo og Bernie. Store og myke. En giraff og en bjørn. Plutselig står ikke Bo i bakerste rekke lenger. Han har kjapt beveget seg gjennom forsamlingen av små hoder og står foran scenen. Strekker armen med kosedyret Lollo opp mot virkelige Lollo. Lar kosedyret hoppe litt opp og ned foran den virkelige. Lollo smiler som skjebnen tilsier at hun alltid gjør, ser ned med store girafføyne og vinker. Heldigvis. Lollo ser sitt blodfan nummer en Bo. Det er klart for kramstund.

Men jeg forstår raskt at en 4- åring ikke har samme stayerevne som en Turbojugend. Verden forandrer seg så fort for et barn. De lærer store ting som å svømme, lese og sykle. Blodfan tilværelsen er bare en bigeskjeft. De har ikke tid til å sitte i timevis og høre samme skiva, digge trommesoloen til Euroboy eller diskutere siste konsert. Selv om en dag kan virke uendelig lang, og ordet "seinere" alltid er altfor lenge til. Ihvertfall om det dreier seg om å kjøpe noe. For en ting de har i Cala Bona er butikker full av ting som gutter kan ønske seg. Lasersverd, Lynet McQueen- egg, nøkkelring, bamse, vannpistol. Alt beskrives med innlevelse og lovnader. Men gleden varer heldigvis lengst når det gjelder nye lekekamerater. Og jeg blir for første gang vitne til forsøk på foreldrespleising. En aktivitet som trolig er like funksjonell som tvangsekteskap. For det hjelper ikke at Jørgen også er 4 år, kommer fra Norge og har en pappa som kunne vært kompis med pappa. Kjemien stemmer ikke, og det viser seg som så mange ganger før at kjærligheten er blind. Bo møter Elias, norsk mot dansk, Bærum vs. drabantby Køben, Polarn O Pyret treffer armyantrekk og bolerbukser. To smågutter med interesser så like som to dråper vann. Beyblade, vannkrig, spise is, kjøpe ting, herje, sloss. Et bra forhold.

I wonder. Hva ville nordmenn sagt om spanjoler erobret hele Kragerø, italienere inntok Risør og sånn fortsatte det nedover hele Sørlandskysten. Jeg bare lurer. For når vi sykler langs tilrettelagte sykkelveier langs Middelhavet fra Cala Bona til Cala Millor, forflytter vi oss samtidig fra Skandinavia til England. Vi kommer til en by full av "Snowbirds" som min medpassasjer på flyet fra Costa Rica til Houston kalte fenomenet. Og hvem kan klandre dem for å ønske seg mer sol og varme? Ikke jeg, jeg har heller ingenting å utsette på Sunwing Resort i Cala Bona. Det er som en iscenesettelse av Ikea-katalogen. Fullt av blonde hoder ispedd politiske korrekte innslag som familer med to mammaer eller foreldre med uskandinavisk etnisk opprinnelse. Du kan høre pakistansk, men spansk blir det dårlig med. I leiligheten med tre, duse farger og romslig mosaikkflisebelagt dusj, ved et av flere basseng og under kveldens show glir dagene deilig i hverandre. Livet består i å kose seg og glede seg.

Helt til det er på tide å dra tilbake til virkeligheten. Med Palma Expr. Forkotelsen kan ikke bety at det skal gå raskt. Og i det du leser det, garanterer jeg at tanken har slått rot i et par hjerneceller. Nettopp. "Spanjoler vettu, manjana, manjana". Det er ikke min erfaring i sommer. Jeg stoler mer på spanjoler enn på NSB. Så de eplekjekke hjernecellene som våkna opp der, kan du pent be om å jekke seg et par hakk ned. Men noen ganger får det pokker meg være nok av virkelighet som kan bli en god historie. Det er det jeg tenker da jeg i øs, pøs regnvær har tatt nummer 1 bussen mot havna i Palma. Gått sikk, sakk blant trailere for å finne billettkontoret til Balearia og endelig forstå at det er i bygget jeg gikk forbi før jeg gikk gjennom et kjøpesenter, en runde i ingenmannsland og bussjåføren hadde rett likevel. Da han smilte med store hvite tenner og bekreftet at "si, si", dette er stoppet om du skal til Ibiza. Kontoret er selvfølgelig stengt når vi er inne på gode historier fra virkeligheten. Jeg sitter regnvåt og alene i en stor hall. Igjen lurer jeg. På om jeg bare skal bli der. Det er tross alt trådløst nettverk. En trailersjåfør kommer inn med toalettveska, og jeg skjønner at det er på tide å be om at regnet skal slutte og finne et hotel. I et sånt ta-deg-sammen-og-hold-pusten-øyeblikk bestiller jeg det billigste hotellet i nærheten. Båten går ikke før i morra. 8,65 € blakkere og en kilometer seinere slipper taxisjåføren meg av. Jeg forstår hvorfor han så spørrende på meg da jeg ser bildene av menn i bar overkropp over resepsjonen. "Ingen fare", sier den søte vaskedamen, "du har ikke adgang til badstua". Ellers er det et hotell for alle, men likevel litt anderledes. Jeg har hvertfall aldri sett en Viagra automat i trappeoppgangen på de hotellene jeg har vært. Det er jo i sånne øyeblikk en wannabe-skribent burde gni seg i henda, finne fram penn og kamera og takke høyere makter for tilfeldig flaks, men umiddelbart gjør jeg ikke det. Jeg er så forsynt, går hvileløst, til jeg finner fram Mac´en og den lille notisboka. Da er ikke virkeligheten utenfor Cala Bona så vanskelig likevel, men spennende som før.