Skumparty

 

Skumparty-kulturen døde ikke ut med 80-tallet, men lever tydeligvis i beste velgående i Barcelona. Eller kanskje den har fått en renessanse som rave og neonfarger. Hva vet jeg. Det viktige for meg i denne sammenhengen er at klasserommet er rolig dagen derpå. De ligger og sover, enten hjemme eller over pulten.

 

Læreren bekrefter min tidligere framsatte teori. Det er ingen spanjoler på La Rambla. Bare utlendinger som oss. Klassekameratene mine kjenner gata og utestedene by heart, men El Raval er ukjent. Barcelonas svar på Grønland. Et hakk mer eksotisk og selvfølgelig mye større. Bare denne bydelen har 200 000 innbyggere. 50% av dem er immigranter. I hovedsak fra Pakistan, Nord-Afrika og Filippinene. En spasertur her er en eksplosjon i farger, smaker og lukter. Setter meg på t-banen hjem. Fra La Raval til Sarriá. Grønland til Frogner. Jeg liker begge deler. Men La Rambla no me gusta. Jeg er en innfødt. 

 

 

 

Non pasa nada

Amy Winehouse gikk til motangrep umiddelbart. "They tried to make me go to rehab, but I said no, no, no". Jeg betaler regningen på 15 $ og hører henne synge i hodet lenge etter at jeg har gått ut døra. Jeg har vært på en tapasbar i nabolaget. Beveger en seg litt bort fra hovedveiene, puster utkanten av Barcelona fortsatt. Selv om vi er i august. Og du treffer garantert Barcelona slik du har ønsker å møte henne. "You shook me all night long" synger AC/DC mens jeg bestiller. Det er nok sant. Spania er kraftig. Okser og Rioja. Ikke raffinert og forfinet som italieneren på barkrakken ved siden av meg. Han svetter akkurat som meg. Det er rødvinen. Kona derimot knytter skjerfet rundt halsen. Jeg forstår begge to. Ja takk sier jeg til et glass til bare fordi kelneren snakker til meg på italiensk, og det kjennes så nært og familiært. Patatas bravas er fortsatt bedre på Grünerløkka. Klokka er 23 og jeg møter EF-gjengen fra studenthjemmet med håndkle over skuldra. Sprudlende, arm i arm. "Hola! Ciao!". Varmet opp og klare til å riste løs. Vi sees i morgen.

 

 

Klin kokos

De som kjenner meg kan lese mye mellom linjene i dag. Om de vil. For i dag gikk jeg rett på en due. Ikke bokstavelig talt. Tråkka ikke på den, men vi kom mot hverandre på fortauet og skiftet fra side til side samtidig. Tror ikke det finnes et verb for det. Til slutt valgte vi begge vår venstre side. Lurer på om dua hadde smilt om hun hadde kunnet. Eller om hun hadde blitt oppgitt, og ja den må komme, nebbete. Jeg sov som en stein i natt Så melka på cornflakesen var lunka. Jeg var heller ikke aleine i frokostsalen. De andre kikket forvirret på meg som frivillig hadde stått opp tidlig. For å gjøre lekser. For preposisjoner må være det vanskeligste på alle språk. Selve bindingen. Limet. Kanskje hadde det vært mer underholdende å snakke uten. Stakkato, overlate noe til fantasien. Akkurat som hverdagen kanskje er preposisjonene i livet. Og livet på et studenthjem er tett. Du er ikke engang helt alene bak en lukket dør.

Det hender at folk lever opp til myter som er skapt. Til et dårlig rykte. Som å være arrogant. Å være på språkreise er ikke ensbetydende med at en vil lære seg spansk eller et annet språk. Penger får ikke samme betydning før man selv betaler for tak over hodet og mat på bordet. Tro meg, jeg snakker av egen erfaring. Og jeg forstår at barn og ungdom kan være utslitt etter endt skoledag. For ikke å snakke om lærere. Akkurat nå kunne jeg tenkt meg disiplin. Gjerne som jeg forestiller meg klasserommet på 50- tallet eller enda tidligere. Ro, rekke opp hånda og ikke minst respekt. Blikket vendt rett frem. Ingen hestesko. Bringer ikke lykke. For stress defineres av Arbeidstilsynet som uønsket lyd. Støy virker inn på flere ting enn hørselen, og kan være helsefarlig selv når den ikke medfører hørselstap. Støy kan blant annet:

• påvirke hjerte og karsystemet.
• gi høyere blodtrykk.
• bidra til muskelspenninger, fordøyelsesbesvær med mer.
• påvirke ufødte barn.
• bidra til stress, selv når lydnivået er relativt lavt.
• virke irriterende, trettende og redusere konsentrasjonsevnen og oppmerksomheten.

Puh! Der fikk fysioterapeuten utløp. Men det må da være bedre for helsa! Puh igjen! Vandrer litt formålsløst rundt i Barcelonas gater. Et eldorado for shopping. Selvfølgelig med mange kjente kjeder som H&M. Som jeg forøvrig oppdaget var mer kjent enn Sverige blant klassekamerater i dag. I tillegg byr Barcelona på butikker som står i kontrast. Spanjolene kler seg i farger. Som Joan Miró  brukte dem i sine kunstverker. Som Desigual viderefører i sine klær.

En kvinne faller over meg på t-banen. Hun er uforberedt på at den starter. Beklager seg dypt og lenge. Jeg tenker at det er godt at det fortsatt finnes høflighet. At arrgoanse og egoisme ikke må få ta over for resepekt. Det betyr ikke mangel på frihet. Det ene utelukker ikke det andre. Amy Winehouse døde 23.07.11, og det er trist. Men en viktig dag i historien er det ikke. På like linje med at H&M fortsatt er en kleskjede, mens Sverige er et land. Det smeller i en dør på gangen. Det er "party, party, partytime!"

 

 

Sjekk ut

naturalpower i EF BLOGGKONKURRANSE!

Sommeren med ananas

 

Jeg gjør lekser og sitter med beinet høyt. Regelmessige og uregelmessige verb i preteritum. En drøy måned på Crocs har satt sine spor. I høyre fot. De har gått i tråkket til en skilpadde og danset merengue. Trådd pedaler rundt i Bologna og tråkket gatelangs i Barcelona. Nå er både føtter og sko slitne. En drøy måned på reisefot har i mange betydninger satt spor.

"L`elemento accomunicante era l`uso di linee curve, morbide e sensuali che imprimevano all`opera movimento, luce e vitalità." Beskrivelsen av Barcelonas modernistiske arkitektur trenger ikke oversettelse. Klangen holder. Men at jeg hadde kunnet, er ikke de to italienske guttene i klassen min klar over. Gjennom speilveggene ser de på jentene i naboklasserommet. Diskuterer hvem som er søte. Hvem som kan drikkes søte. Vi ser "La espalda del mundo". En dokumentar. Barn i Peru som leser høyt fra dagens aviser på bussen for å tjene penger til mat. I stor kontrast til alle iPhonene på t-banen. Om dødsstraff i USA, og jeg kan ikke forstå at det fortsatt utføres. At en president for et land med dødsstraff har fått fredsprisen. Jeg er egentlig mettet, men vil ha mer. Melder meg på til dagens museumstur, men glemmer at pura vida ikke er verdensomspennende og møter opp 10 minutter etter angitt tid. Da har de selvfølgelig dratt. Men jeg tar ikke engang bilder. Da er hodet fullt.

 

Setter meg på Numero 5 Pino i nabolaget og blåser i om det er tid for lunsj, middag eller tapas. Jeg elsker ris og tenker på at jeg vil reise overalt i verden hvor de lever på det. Men det skal være ris i sin naturlige tilstand og ikke formet som en kopp eller bolle. Ikke formet i det hele tatt, men rotete. Og spanjolene er ikke redde for å salte. Akkurat som Hanna som jeg delte hybel med i Bergen. Hun hadde til og med salt på Grandiosaen. Alt smaker godt. Det er lenge siden et glass rødvin har smakt så godt. Når de setter på jazz i bakgrunnen, forsvinner lydene fra trafikken, og jeg kjenner hvordan skuldrene senker seg. Heldiggrisen er tilbake. Slår til på dessertmenyen og synes at det er godt at sola når fram mellom grenene. At det skal være kaldeste sommeren i manns minne, er sikkert og visst. Igjen får tanta til Maria rett: Det er bare sola som varmer. Og et glass rødvin. Og en god klem.

Frokost med Anna Maria

Møt Anna Maria Tapia de Abasto. Tapia etter sin far, de Abasto da hun giftet seg med Josè for 21 år siden. Før ekteskap også mors etternavn for "det er da ikke bare far som skapte meg!". Hun er 46 år og vokste opp som en av åtte søsken i Bolivia. Hun jobber på studenhjemmet om natten og hos  en frue på 86 år om dagen. I hjemlandet venter ektemannen og døtrene Anna og Ingrid. Der lever folk mer med hjertet. De har lite penger, men livet er godt. Motsatt av her. Når hun har vært gift i 25 år vil hun reise hjem igjen med pengene hun har tjent opp. En ny bryllupsreise, ler hun. Anna har gitt meg en god start på dagen. Jeg er heldig. Akkurat en sånn heldiggris som Arne Næss snakket om.

Natta og ha det gøy!

   

Lisa og Lisa spør om jeg vil være med ut og spise med en gjeng før festen i kveld. Tror det er et strandparty. Andre forteller meg at det er velkomst-party. Blant annet for meg. For deg, understreker en canadisk pike. For de nye studentene. Kom igjen, sier de, bli med! Og jeg synes de er så innmari søte og hyggelige. Parfymen ligger tungt over korridoren. De løper inn og ut av hverandres rom. Skifter kjoler. Forventningsfulle. Det er glemt at jeg hysjet på et par i natt. De er gode. Får meg til å smile. Jeg tenker at jeg heller ville hatt dem en et kjæledyr. Enn en hund. Håper de får en fin natt. De fortjener det.

EF United Nations

Soundtrack: "Mi Primo Juan" med Chambao

"You have to be in the reception at 7.45 and we will show you the way to school!". Anna fra Bolivia lager frokosten i dag. Jeg er alene i frokostsalen. Skjønner godt hvorfor. Etter nattens lyder å dømme, var det mange som fulgte "en skal ikke sove bort sommernatta". Den er ikke lys her, men leves likevel til gangs. Anna har bodd 3 år i Spania. For pengenes skyld. Hun har mann og to døtre på 18 og 20 år hjemme. De vil studere medisin. Anna sier de jobber mye og fort i Spania. Helt ulikt hva hun er vant til fra Bolivia. I tillegg er det dyrt. Hun skal ikke reise hjem før til neste år. Jeg tør ikke engang tenke på hva slags hjemlengsel hun må ha. I resepsjonen møter jeg Lisa og Lisa fra Tyskland. Tiziana fra Italia kommer i full fart nedover trappene. Men ingen som skal følge oss. Heldigvis tar to ganger Lisa affære. Første skoledag er i gang.

Tiziana er fra Ospedaletti. En liten by ved Middelhavet. Helt på grensen til Frankrike. Skjebnen vil ha det til at jeg har vært akkurat på dette lille stedet 3 ganger det siste året. Og om to uker gleder jeg meg til den fjerde gangen. Hun er vokst opp i gården på andre siden av tobakksforretningen. Da er det på sin plass og understreke at verden er liten. Det føles ihvertfall sånn. Som om at skjebnen er god når denne søte jenta på 24 år gjentatte ganger i løpet av dagen spør hvordan det går med meg. Litt uventa omsorg føles dobbelt så godt. 

 

 

 

For EF Barcelona er en moderne skole. Med minimalistisk arkitektur og profesjonell lærerstab. Pura vida erstattes av effektivitet. Og jeg er glad for å bli kastet rett inn i klassen til Silvia som drives fram på en energisk og presis måte. Det er preteritum og spansk musikk. Studenter fra hele verden. Fra Angola til Norge og Hong Kong til Brasil. EF United Nations. Skoledagen avsluttes med guidet tur rundt i Barri Gótic og La Rambla, og Barcelona blir så mye mer enn det jeg så på egenhånd. Marcus fra Sverige tar opp film til sin blogg. Elegant. Hashanti fra San Franscisco har aldri sett snø, og lurer på om det snør snowflakes i tillegg til snø. Sånne krystaller som man ser gjennom et mikroskop. En gutt fra Ungarn har vært på leir ved en landbrukshøyskole på Sørlandet to ganger. Han har to år igjen på videregående, men tenker allerede på en karriere som ingeniør eller lege i Norge. Lønningen er ti ganger høyere. Jeg er mest imponert over hvor målrettet han er. Og blir litt stolt. Akkurat som med Eloide. At sånne fine mennesker har lyst til å komme til landet mitt.

 

 

Det er den kaldeste sommeren i manns minne. Døgntemperaturen ligger på 19-26 grader. Jeg sitter på t-banestasjonen. Tom og proppfull på en gang. Bryr meg ikke om t-banen ikke går med det samme. Jeg kan godt vente. Det er godt å bare sitte. Helt i ro. Med magen full av vannmelon.