Today

Yesterday

Blodfan av Lollo

 

Blodfan er knytta til band som Turboneger og Kaizers Orchestra. Det har vært arrangert konkurranse for å finne Norges største blodfan med bilder og historier av unge gutter som fordyper seg i cover, tekster og henger fulle av pils og adrenalin over scenekanten mens Hank von Helvete roper "Are you ready?". På Sunwing Resort Cala Bona er det en gjeng som svarer like ivrig ja på samme spørsmål på svensk. De har gira seg opp med tivoli og minidisco og nå løfter de små knyttnever i lufta og svarer "Ja!". Turbojugends mørkeblå denimjakker er bytta mot små sommerkjoler og blå crocs. Skriket ligger noen oktaver høyere, men står ikke tilbake på desibel. Og ut på scnene kommer de smilende, Lollo og Bernie. Store og myke. En giraff og en bjørn. Plutselig står ikke Bo i bakerste rekke lenger. Han har kjapt beveget seg gjennom forsamlingen av små hoder og står foran scenen. Strekker armen med kosedyret Lollo opp mot virkelige Lollo. Lar kosedyret hoppe litt opp og ned foran den virkelige. Lollo smiler som skjebnen tilsier at hun alltid gjør, ser ned med store girafføyne og vinker. Heldigvis. Lollo ser sitt blodfan nummer en Bo. Det er klart for kramstund.

Men jeg forstår raskt at en 4- åring ikke har samme stayerevne som en Turbojugend. Verden forandrer seg så fort for et barn. De lærer store ting som å svømme, lese og sykle. Blodfan tilværelsen er bare en bigeskjeft. De har ikke tid til å sitte i timevis og høre samme skiva, digge trommesoloen til Euroboy eller diskutere siste konsert. Selv om en dag kan virke uendelig lang, og ordet "seinere" alltid er altfor lenge til. Ihvertfall om det dreier seg om å kjøpe noe. For en ting de har i Cala Bona er butikker full av ting som gutter kan ønske seg. Lasersverd, Lynet McQueen- egg, nøkkelring, bamse, vannpistol. Alt beskrives med innlevelse og lovnader. Men gleden varer heldigvis lengst når det gjelder nye lekekamerater. Og jeg blir for første gang vitne til forsøk på foreldrespleising. En aktivitet som trolig er like funksjonell som tvangsekteskap. For det hjelper ikke at Jørgen også er 4 år, kommer fra Norge og har en pappa som kunne vært kompis med pappa. Kjemien stemmer ikke, og det viser seg som så mange ganger før at kjærligheten er blind. Bo møter Elias, norsk mot dansk, Bærum vs. drabantby Køben, Polarn O Pyret treffer armyantrekk og bolerbukser. To smågutter med interesser så like som to dråper vann. Beyblade, vannkrig, spise is, kjøpe ting, herje, sloss. Et bra forhold.

I wonder. Hva ville nordmenn sagt om spanjoler erobret hele Kragerø, italienere inntok Risør og sånn fortsatte det nedover hele Sørlandskysten. Jeg bare lurer. For når vi sykler langs tilrettelagte sykkelveier langs Middelhavet fra Cala Bona til Cala Millor, forflytter vi oss samtidig fra Skandinavia til England. Vi kommer til en by full av "Snowbirds" som min medpassasjer på flyet fra Costa Rica til Houston kalte fenomenet. Og hvem kan klandre dem for å ønske seg mer sol og varme? Ikke jeg, jeg har heller ingenting å utsette på Sunwing Resort i Cala Bona. Det er som en iscenesettelse av Ikea-katalogen. Fullt av blonde hoder ispedd politiske korrekte innslag som familer med to mammaer eller foreldre med uskandinavisk etnisk opprinnelse. Du kan høre pakistansk, men spansk blir det dårlig med. I leiligheten med tre, duse farger og romslig mosaikkflisebelagt dusj, ved et av flere basseng og under kveldens show glir dagene deilig i hverandre. Livet består i å kose seg og glede seg.

Helt til det er på tide å dra tilbake til virkeligheten. Med Palma Expr. Forkotelsen kan ikke bety at det skal gå raskt. Og i det du leser det, garanterer jeg at tanken har slått rot i et par hjerneceller. Nettopp. "Spanjoler vettu, manjana, manjana". Det er ikke min erfaring i sommer. Jeg stoler mer på spanjoler enn på NSB. Så de eplekjekke hjernecellene som våkna opp der, kan du pent be om å jekke seg et par hakk ned. Men noen ganger får det pokker meg være nok av virkelighet som kan bli en god historie. Det er det jeg tenker da jeg i øs, pøs regnvær har tatt nummer 1 bussen mot havna i Palma. Gått sikk, sakk blant trailere for å finne billettkontoret til Balearia og endelig forstå at det er i bygget jeg gikk forbi før jeg gikk gjennom et kjøpesenter, en runde i ingenmannsland og bussjåføren hadde rett likevel. Da han smilte med store hvite tenner og bekreftet at "si, si", dette er stoppet om du skal til Ibiza. Kontoret er selvfølgelig stengt når vi er inne på gode historier fra virkeligheten. Jeg sitter regnvåt og alene i en stor hall. Igjen lurer jeg. På om jeg bare skal bli der. Det er tross alt trådløst nettverk. En trailersjåfør kommer inn med toalettveska, og jeg skjønner at det er på tide å be om at regnet skal slutte og finne et hotel. I et sånt ta-deg-sammen-og-hold-pusten-øyeblikk bestiller jeg det billigste hotellet i nærheten. Båten går ikke før i morra. 8,65 € blakkere og en kilometer seinere slipper taxisjåføren meg av. Jeg forstår hvorfor han så spørrende på meg da jeg ser bildene av menn i bar overkropp over resepsjonen. "Ingen fare", sier den søte vaskedamen, "du har ikke adgang til badstua". Ellers er det et hotell for alle, men likevel litt anderledes. Jeg har hvertfall aldri sett en Viagra automat i trappeoppgangen på de hotellene jeg har vært. Det er jo i sånne øyeblikk en wannabe-skribent burde gni seg i henda, finne fram penn og kamera og takke høyere makter for tilfeldig flaks, men umiddelbart gjør jeg ikke det. Jeg er så forsynt, går hvileløst, til jeg finner fram Mac´en og den lille notisboka. Da er ikke virkeligheten utenfor Cala Bona så vanskelig likevel, men spennende som før.

Yrkesturist

 

Noen ganger er du en superturist. En turist i særklasse. Du oppsøker alt og ingenting. Følger turiststrømmen, men du stopper ikke der, du havner plutselig midt opp i en gatekonsert med en sanger som røsker deg i hjerterota eller går rett inn i en kø med eldre som skal kjøpe lodd i lotteriet. Du er ett og slett en vellykka turist, og nå skal du sette deg ned på en av de mange hyggelige restaurantene du har gått forbi i løpet av dagen. Nærmest som en æresrunde skal du spise tapas og drikke en cerveza eller et glass rødvin. En av alle de restaurantene du har sett på veien mot hotellet. Du går og går, nada. Du trodde du skulle hvile på dine laubær, men ender opp i et veikryss med en Pizza Margherita. Verket blir ikke kronet. For meg er det som å spise kjøttkaker i Roma. Som en trøstepremie kommer det likevel en liten rakker vaggende og slår seg ned ved nabobordet. Drikker en cortado og fyrer opp en sigarillo. Det er en dårlig erstatning, men jeg er fornøyd. En selger kommer til bordet. Han vil selge DVD´er og CD`er. "Hablo poco espanol," smiler jeg. "Marito?" spør han. Da piper det, og jeg ser på en melding med tjue hjerter. "I had the time of my life" i danceversjon dundrer ut av høytaleren til en bil som må stoppe på rødt. Ja jøss, jeg er fornøyd.

 

På andre sida av veien sitter en gjeng med eldre. Gamlinger. Begrepet stammer fra Rolf. En kar fra Etterstad som jeg ble kjent med da jeg jobbet i Bydel Gamle Oslo. "Jeg liker alt som er gammalt jeg," sa Rolf. Alvorlig først, så lo han. "Biler, folk.....". Gamling er i utgangspunktet negativt ladet. Men når du er 95 år har du lov til å kalle deg hva du vil. Derfor tillater jeg meg i Rolfs minne å bruke det som et hedersbegrep. For jeg har selv vært glad i, ikke i alt som Rolf, men ihvertfall gamle mennesker i lang tid. "Glad i" er bare delvis riktig. Jeg synes de (ikke alle vel og merke) er interessante. I tiden som helsearbeider gikk aldri en dag forbi uten utfordringer, om jeg ikke valgte det selv. Blikket for gamlinger vedvarer, også når jeg reiser ut i verden. Jeg har en gamlingradar. De er ikke vanskelige å avsløre, men jeg observerer og diskuterer med meg selv nesten ubeveisst. En yrkesskade. "Den haltingen der tror jeg skyldes lårhalsbrudd høyre side......" eller: "Parkinson...eller.....Jepp!" Og når jeg møtte på køen av gamlinger i loddkø i dag, tenkte jeg: "Hvorfor står de i kø for å vinne 5 millioner?" Det er bare et av mange spørsmål. Om livet. Om mennesker. Jeg er fryktelig nysjerrig. I morra går turen videre til Cala Bona. Gamlingen ved siden av meg reiser seg, skyver stolen godt inntil bordet, hilser og går hjem.

 

EF Mallorca?

Palma de Mallorca

Jeg kan ikke noe for det. Jeg digger Spania. Jeg vet ikke hva det er. Det er bare en følelse som dukker opp innimellom. På samme måte som en forelskelse. Over morgenkaffen kjenner jeg på den, forsøker å forstå hva det er. Jeg liker utseende, fargene, stilen, synes landet er søtt, tøft og radikalt på samme tid, og så videre og så videre, men det er ikke hovedårsaken. For det er det lille ekstra, udefinerbare, som bare er der og gjør at man kjenner seg forelska. Som gjør at man smiler når man tenker på navnet. Spania. Sitter på barkrakken og leser kart og informasjonsbrosjyrer. Bestiller og betaler på spansk. Jeg er forvandlet til en oppdagelsesreisende på vei ut for å erobre Palma de Mallorca og plutselig våkner tusen sommerfugler opp i magen. Forbannelsen fra Hotel Colon er brutt og med magen på plass og rikelig apetitt er det bare å si: Vamos!

 

 

 

 

Palma de Mallorca er hovedstaden for den autonome spanske regionen Balearene. Omkring 400 000 mennesker bor i byen, og det er halvparten av Mallorcas befolkning. "The city enjoys an exceptional climate" står det i turistguiden. Det betyr en gjennomsnittstemperatur på hele 17,9 grader. Og fordi vi mennesker aldri går lei av å prate om været, kan jeg nevne at denne sommeren har vært annerledes i Sør-Europa med en relativt kjølig overgang juli til august og varmeeksplosjon i september. Med dagens 35 grader i Palma er det ti grader mer enn jeg opplevde i Barcelona første uka i august. Man kan sammenlikne de to byene på flere måter, for Palma er som et Barcelona i miniatyr. Smale gågater bukter seg på kryss og tvers i den gamle bydelen, omringet av moderne palmeflankerte avenyer og bare avgrenset av Middelhavet i nord. Palma fortjener et opphold. Kanskje fortjener du Palma.

 

 

 

Troll i ord

Vis VeientilPalma i et større kart

Tanken streifet meg da jeg booket Hotell Colon i Palma på Mallorca i går ettermiddag. Jeg hadde lett og lett, men noe var feil med hvert hotell jeg sjekket. Når du er i en-stjernes-kategorien kan du ikke forvente deg allverdens utenom en uoppdagen perle i ny og ne. Men hvorfor oppkaller man et hotell etter en del av tarmen? Nærmere bestemt tykktarmen, den delen som går mellom tynntarmen og endetarmen. Visste du at den er en til halvannen meter lang hos mennesket? Den tar ikke opp næringsstoffer, men produserer vitamin K. Uheldigvis går det troll i ord. Eller bokstavelig talt navn. Fra det øyeblikket jeg har surret meg fram til bestilling av to overnattinger, begynner magen å murre. Jo nærmere målet, det vil si Colon Hotell, jo mer lar tarmen høre av seg. Et hotell som skylder sjarm. Fra resepsjonisten til det innlåste toalettpapiret. Misforstå meg rett eller ihvertfall etterhvert. For på rom 108 kan ikke verandadøren låses, rommet er åpent for byen og jeg er pysete. Jeg begynner med å tenke ja, ja, men kjenner heldigvis meg selv godt nok til å spørre om å bytte rom. Resepsjonisten foretrekker ikke en mine og gir meg et nytt rom. Det første er imidlertid opptatt, men rom 408 er ledig og det er rent. Jeg kan gå på do, og tenker at det er sant som postmannen Roy i Budbringeren sier med et skuldertrekk: "Klag da vel! Det lønner seg å klage vettu!" Følelsen fra morgenen vedvarer. Så er det på`n igjen, eller på ´an igjen som Eggum ville ha tværet det ut. Ikke noe negativt om Eggum altså. Han er fin han. Heller ikke følelsen av å måtte på do, igjen! Men å dra ut på tur. Jeg jobber meg effektivt og greit gjennom selve reisen. Vel framme på åstedet, er jeg som en sporhund. På ren intuisjon finner jeg nærmeste supermarked. Går en tur i nabolaget. Kartlegger. Fyller minibaren med yoghurt. Greier jeg å bryte forbannelsen til Colon Hotel? La oss håpe det. For jeg vil oppdage Palma. Jeg har nemlig fått ferten av noe.

Barbara

Jeg går avslappet nedover trappene hos H&M i Bologna. Ganske fornøyd. En liten t-skjorte til 4,95 € hang og ventet på meg. "We are daydreamers" står det over tegningen av en indiansk drømmefanger på brystet. Mørk gråmelert med skrift og tegning i gult, rødt og hvitt. En ermeløs genser som kan hjelpe meg med å stenge byen ute. Jeg er på nederste trappetrinn da jeg hører "Unnskyld?". Det gjentas, og jeg snur meg. "Du heter vel ikke Barbara?" "Nei". Han ser på meg med et spørrende blikk som sier: Er du helt sikker på det? "Nei". Jeg heter ikke Barbara. Men jeg kan godt fortelle deg om en som heter Barbara. 

Jeg betaler, river av lappen og tar på meg drømmefanger t-skjorta. Spaserer nedover en travel hovedgate, men er beskyttet. Men det var Barbara altså. Hun traff jeg i Costa Rica i sommer. Jeg ble aldri kjent med henne, men vi er venner på Facebook. Barbara er 24 år, kommer fra Wien og snakker spansk med skarp tysk r. Gjorde ihvertfall. Barbara hadde langt blondt hår av den typen som ikke er lyst eller brunt. Alltid nyvasket. Sunt. Huden hennes blek som et barns, kroppen fortsatt myk, og av og til var det bare den svarte øyesminken som avslørte at hun er voksen. Jeg satt på bord med Barbara da vi var i Tortuguero og hørte henne fortelle om østerrikske spesialiteter. Apfelstrudel, Wienerschnitzel, Sachertorte og Sauerkraut tror jeg, pluss andre som jeg ikke har hørt om. Hun var ikke av den romslige typen Barbara, men svært korrekt og presis, sånn at samtalen ikke gle ubemerket videre når du stilte et feil spørsmål. Derimot sendte hun ut et kort oppgitt smil etterfulgt av en lettere irritert irettesettelse. Barbara fortsatte å gjøre inntrykk på meg senere den kvelden da vi så skilpaddene legge egg. "Nei, det er ikke lov til å filme," sa guiden vår Juannes. "Men hvorfor ikke?" fnøs Barbara, "jeg setter igang filmen der borte og bruker ikke blitz". Litt irritert nå. "Nei," gjentok Juannes, "det er sånn reglene er". Men hun ville ikke gi seg. Barbara fortsatte argumentasjonen og gikk over til å hovere over hvor tåpelige regler de hadde. Den skingrende stemmen med de raspende r`ene overdøvde den  hviskende gruppen som spent og overveldet stirret ned i skilpadderedet. Hun hang på Juannes som en som ypper til bråk. Heldigvis for deg Barbara snakket du ikke så godt spansk. Men du sov som et barn i påvente av at bussen skulle komme og hente oss dagen etter. Dertil klar og "laddat" da den kom, og sendte iPhonen frem til sjåføren med klar beskjed om å spille favorittlisten over høyttaleren. Jeg følte meg langt fra som et "Firework" som Katy Perry skrek, og aktivitetslederen løfta henda mot taket i takt. Omtrent på den tida ble Barbara sammen med en brasiliansk gutt. Han betrodde seg til meg at han ikke visste hvordan det ville gå når de reiste hver til sitt. "Det er vanskelig med avstandsforhold," forklarte han på sin pragmatiske måte. De var ikke et sånt kjærestepar, sånne to forelska ungdommer, men gikk og leide hverandre litt halveis som et par på rundt førti som allerede har vært sammen i ti. Barbara veslevoksent med veska på skrå, mens de lubne knærne sneiet hverandre. Gilles med markerte briller og en businessmanns bekymrede uttrykk. Med små spor av usikkerhet. Innbiller jeg meg. Liten og stor på en gang.

På Facebook i dag skriver Barbara at hun savner Costa Rica, EF folka og pura vida. Det er langt fra statusen en annen venn hadde vendt tommel opp for: "Heisan folkens no har`n ..... bestemt sæ hvilket parti han skall stem på det bli FRP dem kalle ein svarting for ein svarting og ein spade for ein spade. Så her i gården e det itj no tvil". Jeg blir sittende og se på de setningene. De følger meg. Forfølger meg. Heldigvis viste valget 12. september en annen tendens. Samtidig vet jeg nå at det ikke er tilfeldig. For når jeg går ombord i et nærmest fullsatt fly som skal fra Bergamo til Palma sitter to mørkhudede menn alene på hver sin rekke. Som vanlig. Jeg er ikke bedre enn andre, men ønsket om forandring er stort. Som et prinsipp skal jeg sette meg der, og den oppfordringen sender jeg videre: Hver dag skal du utfordre din egen fremmedfrykt. En spade er kanskje bare en spade, men et menneske er et menneske.

Umbria

Dette våknet jeg opp til i dag. Frokost på senga. Bildet yter ikke virkeligheten rettferdighet. Appelsinjuicen er ferskpresset, brødet varmt og ristet og vinduene står på vidt gap. For det er fortsatt sommer  i Bologna. Himmelen er tilsløret av varmen, kveldene lange og nettene bare tildekket av et laken. Den er god for kroppen denne varmen som gjør at en ikke trenger å spenne en eneste muskel. Du kan gi deg lufta i vold. Jeg hører at vinden såvidt greier å få bladene til å møtes og danne lyd. Akkurat som søndag morgen, men lyden av klassisk musikk er byttet mot en svak during fra en bil som passerer. Barn på vei til skolen. For på Fattoria Ma`Falda spiller Åste klassisk musikk for geitene sine. De liker det, blir  roligere og det oppstår færre konflikter i gruppa. De stirrer mot oss med rektangulære pupiller. Vi er i Umbria. Fylket i hjerte av Italia, men definitivt satt på sidelinja av Toscana.

For å komme dit kjørte vi i over tre timer sørover fra Bologna. På motorveien, forbi Firenze, gjennom Toscana og kom til Umbria. Etter at vi tok av ved Orivieto, ble det raskt færre hus, knapt nok bebyggelse og istedenfor mer natur. Det klassiske bølgende landskapet fortsetter fra Toscana, men det er mer fjell, flere grantrær og altså mindre berørt.

Vis større kart

 

Det er rart å tenke på at det nesten bor 60 millioner mennesker i Italia når en kjører gjennom dette landskapet på svingete veier. Men det er et faktum at Italia er på 23. plass av land i verden når det gjelder befolkningsstørrelse. Og med rundt 53 millioner flere mennesker skal de klare seg med 301 230 kvadratkilometer land, 23 000 færre enn vi har i Norge. En befolkningstetthet som farger Italia mørkt på et verdenskart.

 

Blant alle disse menneskene har norske Åste altså funnet seg en rolig flekk på gården Ma`Falda som hun driver sammen med søsteren og famile. Her har de geiter og lager oster, de har griser, sauer, hunder, duer, katt, påfugl og sikkert andre dyr som jeg aldri så. Dyrker grønnsaker, frukter og urter. Aaste slakter duer og serverer med egenlaget ricotta, timian, valmuer og fiken. Vi spiser smågris tilbredt med fenikkel og stekte poteter. Tomater og basilikum, fersken og druer fra hagen, grønn olivenolje fra naboen. Jeg ser utover bordet søndags ettermiddag. Et bord som vitner om et langt måltid, preget av gode og like lange samtaler. Blikket flytter seg mykt utover landskapet, og jeg kjenner en følelse som altfor ofte aldri inneholder mer enn en klisjé: kontakt med naturen. Bokstavelig talt og på ekte.

Tilbake igjen i Bologna, sitter jeg på bussen tilbake til Pilastro, en bydel i utkanten av byen. Det er skolestart denne uka og studentene begynner igjen å fylle sentrumsgatene. Jeg har kjøpt "Gomorra" av Roberto Saviano og en bok om "sjefen over alle sjefer" Totò Riina. Jeg sitter avslappa på setet. Bussen tømmes gradvis for folk, og jeg blir oppmerksom på at vi to som sitter ved siden av hverandre snart er de eneste igjen. Plutselig er det å sitte ved siden av hverandre mye nærmere. Det er for kort vei igjen til at jeg kan flytte meg. Jeg setter meg opp på setet, litt rettere i ryggen nå. "Vi er de eneste igjen", sier han, smiler og bryter heldigvis stillheten. Underarmene er fulle av tatoveringer. Jeg har sett at han får noen rykninger i armene innimellom. "Er du fra Romania?" gjentar han for jeg forstår ikke først den utydelige uttalen. Jeg tror han har CP. Han prikker meg på venstre ringfinger. "Nei, jeg er ikke gift", svarer jeg. Han er opprinnelig fra Sicilia, men har bodd her i 40 år. Nå er det på tide med en god tallerken spaghetti "con aglio e peperoncino". Jeg bestemmer meg for å herme, for i all sin enkelhet er Italia på sitt beste: spaghetti, olivenolje, hvitløk og chili. Langt fra et "paese di merda" som statsminister Berlusconi beskrev det. Oversett det den som kan.