Barbara

Jeg går avslappet nedover trappene hos H&M i Bologna. Ganske fornøyd. En liten t-skjorte til 4,95 € hang og ventet på meg. "We are daydreamers" står det over tegningen av en indiansk drømmefanger på brystet. Mørk gråmelert med skrift og tegning i gult, rødt og hvitt. En ermeløs genser som kan hjelpe meg med å stenge byen ute. Jeg er på nederste trappetrinn da jeg hører "Unnskyld?". Det gjentas, og jeg snur meg. "Du heter vel ikke Barbara?" "Nei". Han ser på meg med et spørrende blikk som sier: Er du helt sikker på det? "Nei". Jeg heter ikke Barbara. Men jeg kan godt fortelle deg om en som heter Barbara. 

Jeg betaler, river av lappen og tar på meg drømmefanger t-skjorta. Spaserer nedover en travel hovedgate, men er beskyttet. Men det var Barbara altså. Hun traff jeg i Costa Rica i sommer. Jeg ble aldri kjent med henne, men vi er venner på Facebook. Barbara er 24 år, kommer fra Wien og snakker spansk med skarp tysk r. Gjorde ihvertfall. Barbara hadde langt blondt hår av den typen som ikke er lyst eller brunt. Alltid nyvasket. Sunt. Huden hennes blek som et barns, kroppen fortsatt myk, og av og til var det bare den svarte øyesminken som avslørte at hun er voksen. Jeg satt på bord med Barbara da vi var i Tortuguero og hørte henne fortelle om østerrikske spesialiteter. Apfelstrudel, Wienerschnitzel, Sachertorte og Sauerkraut tror jeg, pluss andre som jeg ikke har hørt om. Hun var ikke av den romslige typen Barbara, men svært korrekt og presis, sånn at samtalen ikke gle ubemerket videre når du stilte et feil spørsmål. Derimot sendte hun ut et kort oppgitt smil etterfulgt av en lettere irritert irettesettelse. Barbara fortsatte å gjøre inntrykk på meg senere den kvelden da vi så skilpaddene legge egg. "Nei, det er ikke lov til å filme," sa guiden vår Juannes. "Men hvorfor ikke?" fnøs Barbara, "jeg setter igang filmen der borte og bruker ikke blitz". Litt irritert nå. "Nei," gjentok Juannes, "det er sånn reglene er". Men hun ville ikke gi seg. Barbara fortsatte argumentasjonen og gikk over til å hovere over hvor tåpelige regler de hadde. Den skingrende stemmen med de raspende r`ene overdøvde den  hviskende gruppen som spent og overveldet stirret ned i skilpadderedet. Hun hang på Juannes som en som ypper til bråk. Heldigvis for deg Barbara snakket du ikke så godt spansk. Men du sov som et barn i påvente av at bussen skulle komme og hente oss dagen etter. Dertil klar og "laddat" da den kom, og sendte iPhonen frem til sjåføren med klar beskjed om å spille favorittlisten over høyttaleren. Jeg følte meg langt fra som et "Firework" som Katy Perry skrek, og aktivitetslederen løfta henda mot taket i takt. Omtrent på den tida ble Barbara sammen med en brasiliansk gutt. Han betrodde seg til meg at han ikke visste hvordan det ville gå når de reiste hver til sitt. "Det er vanskelig med avstandsforhold," forklarte han på sin pragmatiske måte. De var ikke et sånt kjærestepar, sånne to forelska ungdommer, men gikk og leide hverandre litt halveis som et par på rundt førti som allerede har vært sammen i ti. Barbara veslevoksent med veska på skrå, mens de lubne knærne sneiet hverandre. Gilles med markerte briller og en businessmanns bekymrede uttrykk. Med små spor av usikkerhet. Innbiller jeg meg. Liten og stor på en gang.

På Facebook i dag skriver Barbara at hun savner Costa Rica, EF folka og pura vida. Det er langt fra statusen en annen venn hadde vendt tommel opp for: "Heisan folkens no har`n ..... bestemt sæ hvilket parti han skall stem på det bli FRP dem kalle ein svarting for ein svarting og ein spade for ein spade. Så her i gården e det itj no tvil". Jeg blir sittende og se på de setningene. De følger meg. Forfølger meg. Heldigvis viste valget 12. september en annen tendens. Samtidig vet jeg nå at det ikke er tilfeldig. For når jeg går ombord i et nærmest fullsatt fly som skal fra Bergamo til Palma sitter to mørkhudede menn alene på hver sin rekke. Som vanlig. Jeg er ikke bedre enn andre, men ønsket om forandring er stort. Som et prinsipp skal jeg sette meg der, og den oppfordringen sender jeg videre: Hver dag skal du utfordre din egen fremmedfrykt. En spade er kanskje bare en spade, men et menneske er et menneske.