Blodfan av Lollo

 

Blodfan er knytta til band som Turboneger og Kaizers Orchestra. Det har vært arrangert konkurranse for å finne Norges største blodfan med bilder og historier av unge gutter som fordyper seg i cover, tekster og henger fulle av pils og adrenalin over scenekanten mens Hank von Helvete roper "Are you ready?". På Sunwing Resort Cala Bona er det en gjeng som svarer like ivrig ja på samme spørsmål på svensk. De har gira seg opp med tivoli og minidisco og nå løfter de små knyttnever i lufta og svarer "Ja!". Turbojugends mørkeblå denimjakker er bytta mot små sommerkjoler og blå crocs. Skriket ligger noen oktaver høyere, men står ikke tilbake på desibel. Og ut på scnene kommer de smilende, Lollo og Bernie. Store og myke. En giraff og en bjørn. Plutselig står ikke Bo i bakerste rekke lenger. Han har kjapt beveget seg gjennom forsamlingen av små hoder og står foran scenen. Strekker armen med kosedyret Lollo opp mot virkelige Lollo. Lar kosedyret hoppe litt opp og ned foran den virkelige. Lollo smiler som skjebnen tilsier at hun alltid gjør, ser ned med store girafføyne og vinker. Heldigvis. Lollo ser sitt blodfan nummer en Bo. Det er klart for kramstund.

Men jeg forstår raskt at en 4- åring ikke har samme stayerevne som en Turbojugend. Verden forandrer seg så fort for et barn. De lærer store ting som å svømme, lese og sykle. Blodfan tilværelsen er bare en bigeskjeft. De har ikke tid til å sitte i timevis og høre samme skiva, digge trommesoloen til Euroboy eller diskutere siste konsert. Selv om en dag kan virke uendelig lang, og ordet "seinere" alltid er altfor lenge til. Ihvertfall om det dreier seg om å kjøpe noe. For en ting de har i Cala Bona er butikker full av ting som gutter kan ønske seg. Lasersverd, Lynet McQueen- egg, nøkkelring, bamse, vannpistol. Alt beskrives med innlevelse og lovnader. Men gleden varer heldigvis lengst når det gjelder nye lekekamerater. Og jeg blir for første gang vitne til forsøk på foreldrespleising. En aktivitet som trolig er like funksjonell som tvangsekteskap. For det hjelper ikke at Jørgen også er 4 år, kommer fra Norge og har en pappa som kunne vært kompis med pappa. Kjemien stemmer ikke, og det viser seg som så mange ganger før at kjærligheten er blind. Bo møter Elias, norsk mot dansk, Bærum vs. drabantby Køben, Polarn O Pyret treffer armyantrekk og bolerbukser. To smågutter med interesser så like som to dråper vann. Beyblade, vannkrig, spise is, kjøpe ting, herje, sloss. Et bra forhold.

I wonder. Hva ville nordmenn sagt om spanjoler erobret hele Kragerø, italienere inntok Risør og sånn fortsatte det nedover hele Sørlandskysten. Jeg bare lurer. For når vi sykler langs tilrettelagte sykkelveier langs Middelhavet fra Cala Bona til Cala Millor, forflytter vi oss samtidig fra Skandinavia til England. Vi kommer til en by full av "Snowbirds" som min medpassasjer på flyet fra Costa Rica til Houston kalte fenomenet. Og hvem kan klandre dem for å ønske seg mer sol og varme? Ikke jeg, jeg har heller ingenting å utsette på Sunwing Resort i Cala Bona. Det er som en iscenesettelse av Ikea-katalogen. Fullt av blonde hoder ispedd politiske korrekte innslag som familer med to mammaer eller foreldre med uskandinavisk etnisk opprinnelse. Du kan høre pakistansk, men spansk blir det dårlig med. I leiligheten med tre, duse farger og romslig mosaikkflisebelagt dusj, ved et av flere basseng og under kveldens show glir dagene deilig i hverandre. Livet består i å kose seg og glede seg.

Helt til det er på tide å dra tilbake til virkeligheten. Med Palma Expr. Forkotelsen kan ikke bety at det skal gå raskt. Og i det du leser det, garanterer jeg at tanken har slått rot i et par hjerneceller. Nettopp. "Spanjoler vettu, manjana, manjana". Det er ikke min erfaring i sommer. Jeg stoler mer på spanjoler enn på NSB. Så de eplekjekke hjernecellene som våkna opp der, kan du pent be om å jekke seg et par hakk ned. Men noen ganger får det pokker meg være nok av virkelighet som kan bli en god historie. Det er det jeg tenker da jeg i øs, pøs regnvær har tatt nummer 1 bussen mot havna i Palma. Gått sikk, sakk blant trailere for å finne billettkontoret til Balearia og endelig forstå at det er i bygget jeg gikk forbi før jeg gikk gjennom et kjøpesenter, en runde i ingenmannsland og bussjåføren hadde rett likevel. Da han smilte med store hvite tenner og bekreftet at "si, si", dette er stoppet om du skal til Ibiza. Kontoret er selvfølgelig stengt når vi er inne på gode historier fra virkeligheten. Jeg sitter regnvåt og alene i en stor hall. Igjen lurer jeg. På om jeg bare skal bli der. Det er tross alt trådløst nettverk. En trailersjåfør kommer inn med toalettveska, og jeg skjønner at det er på tide å be om at regnet skal slutte og finne et hotel. I et sånt ta-deg-sammen-og-hold-pusten-øyeblikk bestiller jeg det billigste hotellet i nærheten. Båten går ikke før i morra. 8,65 € blakkere og en kilometer seinere slipper taxisjåføren meg av. Jeg forstår hvorfor han så spørrende på meg da jeg ser bildene av menn i bar overkropp over resepsjonen. "Ingen fare", sier den søte vaskedamen, "du har ikke adgang til badstua". Ellers er det et hotell for alle, men likevel litt anderledes. Jeg har hvertfall aldri sett en Viagra automat i trappeoppgangen på de hotellene jeg har vært. Det er jo i sånne øyeblikk en wannabe-skribent burde gni seg i henda, finne fram penn og kamera og takke høyere makter for tilfeldig flaks, men umiddelbart gjør jeg ikke det. Jeg er så forsynt, går hvileløst, til jeg finner fram Mac´en og den lille notisboka. Da er ikke virkeligheten utenfor Cala Bona så vanskelig likevel, men spennende som før.