Umbria

Dette våknet jeg opp til i dag. Frokost på senga. Bildet yter ikke virkeligheten rettferdighet. Appelsinjuicen er ferskpresset, brødet varmt og ristet og vinduene står på vidt gap. For det er fortsatt sommer  i Bologna. Himmelen er tilsløret av varmen, kveldene lange og nettene bare tildekket av et laken. Den er god for kroppen denne varmen som gjør at en ikke trenger å spenne en eneste muskel. Du kan gi deg lufta i vold. Jeg hører at vinden såvidt greier å få bladene til å møtes og danne lyd. Akkurat som søndag morgen, men lyden av klassisk musikk er byttet mot en svak during fra en bil som passerer. Barn på vei til skolen. For på Fattoria Ma`Falda spiller Åste klassisk musikk for geitene sine. De liker det, blir  roligere og det oppstår færre konflikter i gruppa. De stirrer mot oss med rektangulære pupiller. Vi er i Umbria. Fylket i hjerte av Italia, men definitivt satt på sidelinja av Toscana.

For å komme dit kjørte vi i over tre timer sørover fra Bologna. På motorveien, forbi Firenze, gjennom Toscana og kom til Umbria. Etter at vi tok av ved Orivieto, ble det raskt færre hus, knapt nok bebyggelse og istedenfor mer natur. Det klassiske bølgende landskapet fortsetter fra Toscana, men det er mer fjell, flere grantrær og altså mindre berørt.

Vis større kart

 

Det er rart å tenke på at det nesten bor 60 millioner mennesker i Italia når en kjører gjennom dette landskapet på svingete veier. Men det er et faktum at Italia er på 23. plass av land i verden når det gjelder befolkningsstørrelse. Og med rundt 53 millioner flere mennesker skal de klare seg med 301 230 kvadratkilometer land, 23 000 færre enn vi har i Norge. En befolkningstetthet som farger Italia mørkt på et verdenskart.

 

Blant alle disse menneskene har norske Åste altså funnet seg en rolig flekk på gården Ma`Falda som hun driver sammen med søsteren og famile. Her har de geiter og lager oster, de har griser, sauer, hunder, duer, katt, påfugl og sikkert andre dyr som jeg aldri så. Dyrker grønnsaker, frukter og urter. Aaste slakter duer og serverer med egenlaget ricotta, timian, valmuer og fiken. Vi spiser smågris tilbredt med fenikkel og stekte poteter. Tomater og basilikum, fersken og druer fra hagen, grønn olivenolje fra naboen. Jeg ser utover bordet søndags ettermiddag. Et bord som vitner om et langt måltid, preget av gode og like lange samtaler. Blikket flytter seg mykt utover landskapet, og jeg kjenner en følelse som altfor ofte aldri inneholder mer enn en klisjé: kontakt med naturen. Bokstavelig talt og på ekte.

Tilbake igjen i Bologna, sitter jeg på bussen tilbake til Pilastro, en bydel i utkanten av byen. Det er skolestart denne uka og studentene begynner igjen å fylle sentrumsgatene. Jeg har kjøpt "Gomorra" av Roberto Saviano og en bok om "sjefen over alle sjefer" Totò Riina. Jeg sitter avslappa på setet. Bussen tømmes gradvis for folk, og jeg blir oppmerksom på at vi to som sitter ved siden av hverandre snart er de eneste igjen. Plutselig er det å sitte ved siden av hverandre mye nærmere. Det er for kort vei igjen til at jeg kan flytte meg. Jeg setter meg opp på setet, litt rettere i ryggen nå. "Vi er de eneste igjen", sier han, smiler og bryter heldigvis stillheten. Underarmene er fulle av tatoveringer. Jeg har sett at han får noen rykninger i armene innimellom. "Er du fra Romania?" gjentar han for jeg forstår ikke først den utydelige uttalen. Jeg tror han har CP. Han prikker meg på venstre ringfinger. "Nei, jeg er ikke gift", svarer jeg. Han er opprinnelig fra Sicilia, men har bodd her i 40 år. Nå er det på tide med en god tallerken spaghetti "con aglio e peperoncino". Jeg bestemmer meg for å herme, for i all sin enkelhet er Italia på sitt beste: spaghetti, olivenolje, hvitløk og chili. Langt fra et "paese di merda" som statsminister Berlusconi beskrev det. Oversett det den som kan.