Jeg er norsk. Jeg har bodd et år i Bergen med paraply alltid beredt i sekken. Og, jeg er oppvokst med at det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær, men i barnehagene i Playa Tamarindo duger ikke: " Se regndråper faller fra skyene, tippe, tapp, tapp, tapp, tippe, tapp, tapp, tapp". Torsdag kveld var det overhodet ingen tipping og tapping. Veggene skjelver av tordenskrall. Himmelen er som et lysstoffrør. Lyn og torden samarbeider overhodet ikke. De er rett over meg, til høyre, til venstre, bak meg og foran meg. Fångat av en stormvind. Innendørs. Jeg har opplevd minus 20 grader og snøstorm. Enda kaldere også sikkert. Men alltid godt påkledd. Nå overveldes jeg av naturkreftene. Kanskje fordi jeg har jord på føttene hver dag. Denne natten satt en gjeng på 25 EF Playa Tamarindo seg i bussen. Trosset regnet og kjørte mot Tortuguero. Fra Stillehavet til Det karibiske hav. Til skilpaddens rike.
Men noen ganger blir det sånn at man lengter hjem. Du sitter og ser utover Det karibiske hav og tenker "Gud, hvor deilig!", men du lengter hjem. Og det er som en kjærlighetssorg. Det sprenger i brystet og du tror det kommer til å vare resten av livet. Så vender Moder Jord tilbake. I form av to skilpadder på rundt 150 kilo. Juannes tar oss med ut til stranden. Klokken er 10 på kvelden. Vi har på oss mørke klær. I grupper på 7 vandrer vi gjennom skogen i mørket. Da skumringen fra havet møter oss, er de allerede der. To skilpadder som har gravd hvert sitt store hull, ligger der nede og legger egg. Svart på hvitt høres det enkelt ut. Men det er ingenting som minner om enkelt når hun med kraftfulle tak kaster opp sand for å beskytte eggene og lage redet sitt. Den 15. juli ser jeg så en skilpadde på 150 kilo vandre over stranden. Med bein som ikke er bein. Før hun takknemlig slukes av havet. Det kommer jeg aldri til å glemme.
Tålmodighet er en dyd sies det. Gruppetur krever dyd. Som skilpadder er vi flokkdyr. Vi tas av strømninger, glir fra hverandre, men samles om aktiviteter. Vi reiser på tur i kanaler gjennom regnskogen og lærer om skilpadder. Vi spiser fra fantastiske bord med eksotiske frukter og Costa Ricas klassiske bønner og ris. Til frokost, lunsj og middag. Vi er på språkreise og guider forsøker tålmodig på spansk og engelsk. I det minste Spanglish ber Abraham. En liten klikk drikker drinker i baren. Jonathan går alene i mørket i froskeparken. En jente på 14 år fra Atlanta er kresen og sitter og pirker i risen og lurer på om jeg har sett Glee. Venninnen sier med trist stemme: "I miss my cat". Danielle på 37 fra New Jersey er veileder på en ungdomsskole og vil lære spansk for å kunne kommunisere med foreldrene. Joan på 50 er dansk og driver frisørsalong. Sønnen hennes på 18 ser film på Mac`n. Den østererrikiske trioen forteller om wienerschnitzel og apfelstrüdel. Vi er alle på språkreise med EF. Men jeg spør meg selv: Når begynte verden å snakke amerikansk? Hva skjedde med British English og markert aksent? Regner ut at det vokste frem med 1990- årgangen. Omkring det året jeg bodde i Milano. Det året Gregorio fra samme by påpeker at han ikke engang var født. Omtrent da.
Dyr og regnskog. På bussen hjemover tenker jeg at nå vil jeg se mennesker. Nok iguanaer og apekatter. Gi meg ticos. Vi kjører innover i landet og tåka siger inn like tjukk som på Gaustadtoppen, mens bussen sliter seg oppover fjellsiden. Så kommer regnet. Det humper såvidt da vi kjører over det som ser ut som to døde pinnsvin. Et av fem ulike kjæledyr Emily fra Canada har hjemme. Og jeg er veldig glad for at jeg ikke blir så bilsyk lenger. Vi kjører forbi lasteplan fulle av bananer. Jeg legger merke til at Radisson kjører en stil over hele verden. At Kellog`s K dama er betraktelig mer formfull og myk i linjen enn i Norge. Jeg beundrer hvordan ticosene sitter tålmodig og venter på bussen. BB selger amerikanske klær. Det finnes sigaretter som forfrisker dine sanser. It`s tico-time.
Men noen ganger blir det sånn at man lengter hjem. Du sitter og ser utover Det karibiske hav og tenker "Gud, hvor deilig!", men du lengter hjem. Og det er som en kjærlighetssorg. Det sprenger i brystet og du tror det kommer til å vare resten av livet. Så vender Moder Jord tilbake. I form av to skilpadder på rundt 150 kilo. Juannes tar oss med ut til stranden. Klokken er 10 på kvelden. Vi har på oss mørke klær. I grupper på 7 vandrer vi gjennom skogen i mørket. Da skumringen fra havet møter oss, er de allerede der. To skilpadder som har gravd hvert sitt store hull, ligger der nede og legger egg. Svart på hvitt høres det enkelt ut. Men det er ingenting som minner om enkelt når hun med kraftfulle tak kaster opp sand for å beskytte eggene og lage redet sitt. Den 15. juli ser jeg så en skilpadde på 150 kilo vandre over stranden. Med bein som ikke er bein. Før hun takknemlig slukes av havet. Det kommer jeg aldri til å glemme.
Tålmodighet er en dyd sies det. Gruppetur krever dyd. Som skilpadder er vi flokkdyr. Vi tas av strømninger, glir fra hverandre, men samles om aktiviteter. Vi reiser på tur i kanaler gjennom regnskogen og lærer om skilpadder. Vi spiser fra fantastiske bord med eksotiske frukter og Costa Ricas klassiske bønner og ris. Til frokost, lunsj og middag. Vi er på språkreise og guider forsøker tålmodig på spansk og engelsk. I det minste Spanglish ber Abraham. En liten klikk drikker drinker i baren. Jonathan går alene i mørket i froskeparken. En jente på 14 år fra Atlanta er kresen og sitter og pirker i risen og lurer på om jeg har sett Glee. Venninnen sier med trist stemme: "I miss my cat". Danielle på 37 fra New Jersey er veileder på en ungdomsskole og vil lære spansk for å kunne kommunisere med foreldrene. Joan på 50 er dansk og driver frisørsalong. Sønnen hennes på 18 ser film på Mac`n. Den østererrikiske trioen forteller om wienerschnitzel og apfelstrüdel. Vi er alle på språkreise med EF. Men jeg spør meg selv: Når begynte verden å snakke amerikansk? Hva skjedde med British English og markert aksent? Regner ut at det vokste frem med 1990- årgangen. Omkring det året jeg bodde i Milano. Det året Gregorio fra samme by påpeker at han ikke engang var født. Omtrent da.
Dyr og regnskog. På bussen hjemover tenker jeg at nå vil jeg se mennesker. Nok iguanaer og apekatter. Gi meg ticos. Vi kjører innover i landet og tåka siger inn like tjukk som på Gaustadtoppen, mens bussen sliter seg oppover fjellsiden. Så kommer regnet. Det humper såvidt da vi kjører over det som ser ut som to døde pinnsvin. Et av fem ulike kjæledyr Emily fra Canada har hjemme. Og jeg er veldig glad for at jeg ikke blir så bilsyk lenger. Vi kjører forbi lasteplan fulle av bananer. Jeg legger merke til at Radisson kjører en stil over hele verden. At Kellog`s K dama er betraktelig mer formfull og myk i linjen enn i Norge. Jeg beundrer hvordan ticosene sitter tålmodig og venter på bussen. BB selger amerikanske klær. Det finnes sigaretter som forfrisker dine sanser. It`s tico-time.
Høres ut som en stor opplevelse, selv for en som er mer glad i mennekser enn dyr. Bare 1 uke igjen nå, kos deg siste tiden. Blir spennende å høre hvordan det går på gamlis-hjemmet. Ser ut som en trivelig gjeng..
ReplyDeleteHei:-) Det er kjempefint å lese bloggen din!! Du skriver jo så bra og bildene er flotte! Spennende:-) Håper de gamle er snille med deg:-) Kos deg og nyt de siste dagene og opplevelsene! Klem fra Anita!
ReplyDeleteÅååhh... så nydelige beskrivelser!! : )) Å se kjempeskilpaddene på nært hold er en fantastisk opplevelse! Tenker masse masse på deg! Stoor klem!
ReplyDeleteHei dere! Det rare er at de gamle her, ligner de gamle i Bydel Gamle Oslo. Og dagsenteret i Santa Cruz er søren meg ikke så forskejllig fra dagsenteret på Valle :-). Nettet mitt er nede, men oppfølging fra et herlig opphold i Santa Cruz kommer. Pura vida!
ReplyDelete