Pura Vida vs. The American Dream

Jeg har tatt med meg regnet til Bologna. Hele veien fra Costa Rica til Houston via  Frankfurt og hit. Det pøser ned, men her er det er ikke varmt når det regner. Meyling gråt da jeg dro. Tårene trillet. Da hun hikstet så jeg plutselig at hun er et barn. Snart 27 år. Nå med forsørgeransvar for søsteren og hennes to sønner etter at svogeren ble satt på døren. Ingen god mann og Meyling gjorde kort prosess. Hun hadde kjøpt en stor eske med sjokolade til meg. "Små øyeblikk av stor glede" står det helt riktig på esken. Akkurat sånn har det vært.

Juan Carlos kjører meg fra EF Playa Tamarindo og Casa Papaya til flyplassen i Liberia. Jeg spør og spør. Juan Carlos forklarer. Pura vida:


Pura vida literally means Pura = pure and vida = life, but "Pure life" in Spanish would be "Vida pura" instead, so the real meaning is closer to "plenty of life", "full of life", "this is living!", "going great", "real living", or "cool!" It can be used both as a greeting and a farewell, to express satisfaction, to politely express indifference when describing something or even to say "thank you".


Pura vida er et universaluttrykk, et slags jaja, sånn er det eller så bra. Men beskriver også innstilling til livet. En slags fatalisme eller et insha`allah. Juan Carlos forklarer: Mannen skal på jobb. Bussen kommer ikke. Han går hjem igjen. Pura vida. Kona spør hvorfor han ikke er på jobb. Mannen svarer som det er. Pura vida. Men det betyr ikke at livet er enkelt. Mange sliter for å få endene til å møtes. Juan Carlos har alt han trenger, ikke noe mer, men drømmer om å spare. Han synes Arenal er det fineste stedet i Costa Rica. Det får bli neste gang. For det blir en neste gang på spansk.

Overalt møter jeg spørsmål angående tragedien i Norge. Servitøren spør. Mattie på 15 år fra Florida spør.  Amerikaneren ved siden av meg på flyet til Houston spør, men er mest opptatt av jordskjelvet på 5, 5 fredag morgen. Når han sier det husker jeg at huset ristet tidlig om morgenen. At Meyling fortalte at vannet i svømmebassenget skvulpet. Ifølge Wikipedia er det et moderat jordskjelv som: "Can cause major damage to poorly constructed buildings over small regions. At most slight damage to well-designed buildings". Et av 800 per år. Amerikaneren er fra Tucson i Arizona. Han kom til Costa Rica første gang for 40 år siden. Hans kone er fra Santa Cruz og nå vil de bygge hus i en liten landsby i nærheten. Kanskje bo der lengre perioder av året. For han trives i Costa Rica. Menneskene er vennlige. Pura vida. Han opplever at mange mennesker som er født fattige i Sentral-Amerika godtar sin skjebne. Som et slags kastesystem. Han er oppvokst med at "life should be better and richer for everyone, with opportunity for each according to ability or achievement, regardless of social class or circumstances of birth". Derfor forstår han heller ikke at de beste, av immigrantene fra Mexico som han underviser i engelsk, på prøver vil vise bort svarene sine til de svakere. The American Dream.

 
 

 Jeg går om bord på flyet til Frankfurt, og Europa møter meg midt i fleisen. Folk holder av plasser. Forsøker å lure seg til plasser. Jeg blir revet med. Adrenalinet begynner å boble i blodårene. Håper intenst på at setet ved siden av forblir ledig. Er villig til å gå inn i en diskusjon om ikke dama på setet foran meg frivillig gir fra seg plassen hun urettmessig har tatt på bekostning av min frihet. Skriver pura vida på håndleddet. Vil ikke miste effekten enda. Og jeg kommer på at jeg ikke har kjent stress i kroppen på lenge. Fravær av en ubevisst kroppslig reaksjon. Det er ganske heftig. En av flyvertinnene jogger nedover midtgangen. Folk gisper. Det er også andre som er redde for at det skal smelle i en lårhals. For kabinpersonalet hos Continental har passert en viss alder. Langt over norsk pensjonsalder. Og som så mange andre amerikanere jeg har møtt på denne turen, er de joviale og åpne. Noe motvillig oppdager jeg at jeg liker amerikanere. Ikke den amerikanske drømmen. "You look just what I thought a Norwegian would look like!" sier en amerikansk jente til meg mens vi står på en plattform 50 meter over bakken under canopying. En får hjerte for sånne folk.