Monica

Soundtrack: "Barcelona" Giulia & Los Tellarini

I Japan har de ikke preposisjoner. Det er siste skoledag. Jeg får Certificate. Spansken er definitivt blitt bedre, men jeg er sulten på mer. Når frøken Silvia forklarer pretérito perfecto, slår ryggmargsrefleksen inn og jeg hysjer på franske ungdom. Jeg vil lære mer, men det er alltid deilig når du står der med diplomet i hånda og skoleferien er bare minutter unna.

Jeg bestemmer meg for å feire vel gjennomført uke. Studenthjemmet ligger med en fot i hver sin bydel. I dag velger jeg Graciá. Jeg er tidlig ute, for jeg er sulten og blåser i alle konvensjoner. Til min fryd registrerer jeg at tidsteorien fortsatt står sterkt. Konsentrerer meg om å ta bilde av klokka over det døgnåpne apoteket for å forsterke datagrunnlaget for teorien. Handlingslammet ser jeg to eldre passere rett under klokka, en og en. De ser på meg, men jeg skifter ikke fokus.

For ordens skyld kan jeg nevne at klokka er en time på etterskudd. Uansett, beviset forsvinner foran øynene på meg. Vurderer å betale en av de eldre for å sette seg under klokka. Eventuelt smile til og med. Dropper det. Setter meg for å vente på en ny. Tenker at det nytter ikke, jeg er sulten og det vil ta for lang tid. Men dengang ei. Han kommer som bestilt.

Finner en liten, lokal bar og restaurant. Kelneren lar rødvinsflaska stå igjen på bordet. Med kork. En kvinne av det faste klientellet kommer. Hun spør etter Monica. Men er Monica i byen? Eller er hun fortsatt på ferie? En matkjenner anbefalte meg engang å aldri gå på restauranter hvor de har bilde av maten i menyen. Jeg vil tilføye at man derimot bør prøve steder hvor dagens meny er skrevet for hånd. 

 

Barcelona er en utrolig ren by. Du ser stadig en søppelbil som råner rundt, og søppelmannskapene jobber til og med sent på kvelden. Monica er ankommet. Hun har et bestemt uttrykk. Venninnen har valgt et bord innendørs. Det er fullt ute. Men Monica er på utikk. Etter få minutter har hun kapret første ledige bord før damene har rukket å løfte veska fra stolen. Hele stedet virker nærmest som en klubb eller et dagsenter. Det råder en venlig atmosfære. Folk tar vare på hverandre. En mann løfter opp hunden til damen som ikke når ned fra rullestolen for å klappe den. "Pochito mas," sier kelner André og fyller opp glasset mitt. Han fyrer opp sigaren sin. En god ambasadør for sitt land. Og jeg tenker på hvor uendelig mange historier det er å fortelle. Jeg er sprekkferdig.